En spesiell plass i den norsk-amerikanske litteraturen har boken Fra Pionértiden av Elisabeth Koren (1832–1918). Hun ble født og vokste opp i en overklassefamilie i Larvik, der hennes far var rektor og borgermester. Hun fikk dermed en ganske solid utdanning, som blant annet inkluderte opplæring i lesing og skriving på engelsk (men ikke muntlig engelsk) og selskapsdans.
I august 1853 giftet hun seg med den nyordinerte presten Ulrik Vilhelm Koren (1826-1910), som hadde fått et kall til å tjene blant norske utvandrere i Iowa, USA. Fra Pionértiden består av hennes dagboknotater og brev fra perioden 1853-1855. Hun beskriver først den lange reisen over havet og videre til Midtvesten og prærien. De hadde blitt lovet en prestegård å bo i, men ved ankomsten – like før jul i 1853 – viste det seg at tomten ennå ikke var kjøpt. I tre måneder bodde de derfor hos ekteparet Erik og Helene Egge, som hadde to barn, i et ettroms tømmerhus på bare 20 kvadratmeter.
Boken gir et unikt innblikk i livet til en prestefamilie blant norske immigranter og deres daglige gjøremål. For Elisabeth var det en stor omveltning å leve under så enkle forhold langt hjemmefra, samtidig som hun måtte håndtere både praktiske og sosiale utfordringer. Dagboken vitner om hennes sterke tillit til Gud, ikke minst i tider med prøvelser, sykdom og savn. Hun fant trøst og styrke i bibellesning og bønn, i gudstjenesten, nattverden og i fellesskapet med de andre i menigheten.
Elisabeth fødte og oppdro åtte barn og var en viktig støttespiller for ektemannen i hans prestegjerning, i en spredt menighet med mange prekensteder. Ulrik Vilhelm Koren ble en sentral skikkelse blant de norske immigrantene og valgt til formann for kirkesamfunnet Den norske synode.
Utdrag fra Fra pionértiden (litt språklig modernisert) :
Fredag den 23. des.
Jeg ble vekket ved lukten av stekt flesk og kaffe i dag også, skyndte meg med min påkledning, fikk meg en bolle vann og gikk utenfor huset for å pusse mine tenner. Så satte jeg meg for å fortære mitt flesk, som forunderlig nok smaker meg like godt hver gang jeg spiser det, og det er morgen, middag og aften. Det har vært deilig vær idag, men det er kaldt. Nils og Knud har det travelt med å skaffe oss et annet losji, da det her er for trangt å være. Gid det snart ble bestemt noe, så Vilhelm kunne få ro til å studere! Om aftenen kom Knud og sa at det var bestemt at vi skulle bo hos Erik Egge, og at vi kunne flytte når vi ville. Vilhelm vil sitte oppe en stund av natten for å studere, men det ble så bitende kaldt at det ikke lot seg gjøre. Huttetu, hvor kaldt det var å legge seg den aftenen på det luftige loftet, der også Nils’s brorkone, Kari, og hennes tre barn ligger.
Juleaften 1853
Det var en underlig juleaften, denne, så forskjellig fra alle jeg hittil har opplevd. Her satt vi, Vilhelm og jeg, for første gang adskilt fra slektninger og venner, i en liten bondestue langt inne i Amerika. Til aftens har vi spist ribbestek og drukket kaffe. Vilhelm studerer på sin prediken til i morgen, vi venter hvert øyeblikk Erik tilbake fra Decorah, hvorfra han i tillegg til lys skal ha med seg den sengen vi skal ligge i. Da vi hadde spist middag i dag spente Nils sine stuter for sleden, vi sa farvel til våre vennlige verter, lovet å besøke dem, og satte oss på sleden.
Vi ankom til sist Eriks hus og kom inn i en renslig stue, som konen i huset, Helene, nettopp hadde skurt. Huset var 14 x 16 fot, avdelt med calico-gardiner i to rom, hvorav det ene ga plass til to senger, som fylte den ene veggen av huset, og var skilt fra hverandre med en annen gardin. Nils satte vårt tøy opp på loftet og kjørte hjem igjen. Helene, som virker å være en snill, vennlig kone, hentet øl og fattigmannsbakkels til oss, før vi gikk opp på loftet ledsaget av Per og Kari, 3 og 4 år gamle. Jeg begriper ikke hvordan Vilhelm skal få ro til sin studering her, hvor det blir så trangt.
Hvilken motsetning i aften og for et år siden! Jeg er tilfreds og glad for å være kommet hit for høytiden; her er en slik glede over at presten er kommet – men det gjør meg ondt å tenke på far og de som jeg for første gang savner på denne helligaften. Vilhelm gikk en tur med meg. Aftenen er så deilig, det var så godt å komme litt ut. Nei, hvor deilig himmelen er, stjernene er mye klarere og større å se til her enn hjemme. Nå er Erik og Knud kommet tilbake belesset med alle slags saker. Her har det vært mye aktivitet med å få sengen i stand. Knud er nettopp gått, Erik og Helene er også gått til sengs, så her er det nå stille og rolig for Vilhelm som vel blir sittende lenge oppe ennå. Jeg er trett og vil gå til hvile.
Første juledags aften
I dag har da Vilhelm holdt sin første preken for mange tilhørere. Gudstjenesten ble avholdt i den største stue man kunne finne, hos Thorgrim Busnæs. Jeg snakket med flere av folkene, da tjenesten var over, så vidt det lot seg gjøre; der var nemlig så trangt at man måtte stå stille på sin plass. Det morer og interesserer meg å se og snakke med alle disse forskjellige mennesker, våre norske bønder som jeg før har kjent så lite. Best liker jeg dem som kommer og tar meg i hånden og sier: «Nå får du være velkommen til Amerika, da!» Så følger gjerne en del spørsmål. «Hvor er du fra? Har du foreldre og søsken? Det var vel stor sorg da du skulle reise, kan jeg tenke?» Også iblant: «Det var da en gild brystnål du har der», og en nøye undersøkelse og beundring av hva jeg har på. Da vi kom hjem fant vi gjester, noen av Helenes familie, og middagsmaten ventende på oss. Det snedde og var stygt vær, så vi holdt oss i ro inne. I morgen tenker jeg å følge med 5 mil inn i landet, hvor gudstjenesten skal holdes. Nils skal skysse oss.
Andre juledag:
Et par mil ovenfor Decorah ligger Ingebrets bolig, hvor gudstjenesten skulle holdes den dagen; den ligger i utkanten av en stor skog, hvor det skal vokse en mengde vill frukt, druer osv. Vi kom inn i en temmelig stor stue med et par senger ovenpå hverandre langs veggen; i den underste av disse lå mannen, som i lengre tid hadde vært sykelig. Værelsets øvrige møblement bestod av et stort broketmalt skap og et ditto av blackwalnut, som er så smukt til møbler, et bord, stoler, og den sedvanlige ovnen – midt på den ene veggen – en glugge i taket, hvorigjennom en stige fører opp til loftet, og var ellers fullt opp med uhøvlede planker lagt utover trekubber, hvorpå en del av menigheten allerede hadde tatt plass. Konen i huset, Ingrid, en pen, rask bondekone, som ennå hadde beholdt en del av sin nasjonaldrakt, hjalp meg av med tøyet, skaffet meg sitteplass, bød meg drikke, og viste sin vennlighet på mange måter. Da gudstjenesten var endt, skulle vi kjøre tilbake med Nils, men dette var ikke å tenke på; mor Ingrid ville ikke bare at vi skulle spise middag, men også bli der om natten, som vi jo ikke kunne. Så hun måtte la seg nøye med å ha oss til middag denne gang.
Det moret meg å være der og snakke med folkene; trohjertige, vakre folk var mange blant dem. En ung vakker kone fra Valdres vant særlig min gunst. Vilhelm pratet med mannfolkene i den nederste del av stuen, i den øverste holdt Ingrid til med sitt stell og hadde det så travelt at det ikke var måte på. Det er en rask, flink kjerring, og så pent som hun behandler alle ting, det var en fornøyelse å se. Først kom hun frem med hjemmelaget vin av ville druer og fattigmannsbakkels, og trakk den ene etter den andre bort til bordet og nødde dem til å spise og drikke. Endelig hadde hun fått sitt bord belesset med stekt flesk, ribbe, pølse, brød, smør, kaker og ypperlig kaffe. Til sist ble vi så mette og måtte tenke på å vende hjem igjen.
Det var behagelig å kjøre hjem, da det ikke lenger blåste. Anne og Knud underholdt med fæle slangehistorier og det gikk raskt av sted til vi kom til Thrond Lommen. Der måtte vi absolutt inn, da det er Knuds beste venn, som han sa, så det gikk ikke an at vi reiste forbi hans dør. Entréen til Thronds hus er ikke akkurat den behageligste, en måtte over en plass omtrent som en møkkdynge, hvor hester, stuter, kyr, svin, høns og alle slags firbente og tobente skapninger vandret i skjønn forening. Thronds bolig er en meget stor stue, som foruten ham og hans familie også huser en halv snes nykommere for i vinter. Hans gamle kone kom meg i møte med mange hjertelige og fromme ønsker om at vår ankomst hit måtte bli en velsignelse både for oss og andre. Da vi hadde smakt på hennes juleøl, måtte vi skynde oss å komme av sted, hvis vi ville nå hjem før mørket falt på, som vi likevel ikke gjorde…
(Fra Bibel og Bekjennelse 4/2024)
Evan Luth 