Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom, der samles mine tanker som i sin hovedsum. Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt; Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt!
Slik begynner en av våre mest elskede julesalmer, skrevet av den danske dikteren og presten Hans Adolph Brorson i 1732. Salmen feirer Jesu fødsel som en hellig og underfull hendelse. Den enkle, men gripende teksten inviterer oss til å tenke over julens budskap.
I juleevangeliet sier engelen til hyrdene – etter å ha fortalt dem om en stor glede, en nyfødt frelser i Davids by som er Messias, Herren: «Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (Luk 2,10-12).
Og Brorson uttrykker en lengsel etter å bli med, han også, til Jesu føderom. Hjertet hans vanker (vandrer) stadig dit, fylt av ærefrykt. Han sier at det enkle krybberommet skal være hans «hjertes frydeslott» (vers 2), et åndelig hjem. For det som der har skjedd er så ufattelig stort og gledelig.
«Under uten like, hvor kan jeg vel forstå..» Det er jo Gud av himmerike som av kjærlighet til oss mennesker har latt seg føde som et lite og sårbart barn. Jesus er på samme tid sann Gud og sant menneske. Men hvorfor ble han ikke heller født på et kongelig palass og lagt i en praktfull seng med silkedyne? I stedet velger Gud å bli født i enkle, fattige kår og lagt i en krybbe med høy og strå? Slik blir det veldig tydelig at Frelseren og frelsen er tilgjengelig for alle. Han ble fattig for å gjøre oss rike (2 Kor 8,9).
Til slutt bryter Brorson ut i en lovprisning av Jesus, fylt av takk og hengivenhet:
Akk, kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn! Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt, så skal du blive trolig her i mitt hjerte svøpt.
Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø, for deg, for deg alene jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født herinne i hjertets dype grunn!
Ja, for tanken på Jesu store kjærlighet og fullbrakte frelsesverk for oss, gjør at vi blir fylt av kjærlighet og takknemlighet tilbake. Vi vil at Han skal bo hos oss og ta stadig mer plass. Fordi han har levd og dødd for oss, vil også vi gjerne leve og dø for ham. Vi tilhører ikke lenger oss selv. Vi er kjøpt, og prisen betalt (1 Kor 6,19-20).
Jesus er svaret på menneskenes dypeste lengsler og behov for frelse, fred og glede, også i 2025 og i året som ligger foran oss. «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet» (Ef 3,17).
Syng en ny sang for Herren, for han har gjort under! Hans høyre hånd og hellige arm har gitt ham seier (Sal 98,1).
Den lutherske kirke har en fantastisk sang- og musikkarv. 1524 var det store salmeåret, da det virkelig skjøt fart, for dette året utkom tre ulike salmebøker i Nürnberg, Erfurt og Wittenberg. Martin Luther elsket musikk og sang og var selv en svært dyktig musiker og sanger. «Nest etter teologien finnes det ikke noen kunstart som kan måle seg med musikken,» mente han. «Bare musikken kan skape det som teologien på en annen måte oppnår, nemlig å berolige og glede menneskets sjel!»1 Reformasjonen utløste en veldig sangglede som etter hvert spredte seg til alle verdensdeler.
Før reformasjonen var det lite menighetssang å høre i kirkene. I mange kirker var presten den eneste som sang under gudstjenesten. Men på litt større steder hadde man gjerne et kor, og menigheten kunne lytte til de vakre, men ofte kompliserte melodiene. Men tekstene forsto de fleste svært lite av, siden de vanligvis var på latin. I adventstiden lød Ambrosius’ vakre salme fra 300-tallet Veni redemptor gentium («Folkefrelsar til oss kom»), men ganske få visste hva teksten egentlig handlet om.
I 1523 tok Luther fatt på arbeidet med å reformere gudstjenesteliturgien. Det var nødvendig med visse endringer, etter at evangeliet om nåden alene var blitt gjenoppdaget og mange av pavekirkens lærer avslørt som falske. Mye hadde hendt siden startskuddet for reformasjonen seks år tidligere, med publiseringen av de nittifem tesene mot avlatshandelen. Luther hadde forfattet en rekke betydningsfulle skrifter. Og etter å ha blitt lyst i bann av paven og erklært fredløs av keiseren i 1521, satt han i skjul på slottet Wartburg og oversatte Det nye testamente til tysk.
Da han etter tilbakevendingen til Wittenberg arbeidet med endringer i liturgien, ønsket han å beholde mye av det gamle. Men all falsk lære måtte naturligvis bort fra gudstjenesten. For eksempel i forbindelse med nattverdfeiringen var det en del bønner som var villedende, blant annet inneholdt de pavekirkens tanke om «messeofferet».Bønner om hjelp fra helgenene måtte også opphøre. Guds ord måtte få en større plass gjennom lesning av bibeltekster og utlegning av tekstene i prekenen. Dessuten ville han innføre menighetssalmer med en passende andaktsfull og ærbødig stil, slik at de kunne brukes i Guds hus. De burde også være enkle å lære seg.
De første kristne på aposteltiden sto da vel ikke passive og bare lyttet til et kor eller prestens messende sang? De var en syngende forsamling, og det vil vi ha nå også, tenkte Luther, på linje med Paulus’ oppfordring: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).
Når de første kristne sang sammen, var det først og fremst vers fra Salmenes bok i Det gamle testamente. Vi leser om Jesus og apostlene på skjærtorsdagen, at «da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget» (Matt 26,30). Og lovsangen ved avslutningen av det jødiske påskemåltidet vet vi var Salme 115-118. I fengselet i Filippi sang Paulus og Silas lovsanger til Gud mens de andre fangene lyttet (Apg 16,25).
Luther hadde helt nylig skrevet sine egne første sanger, men det behøvdes flere. Så han sendte brev til folk han kjente som var dyktige med språk og ord og ba dem om å bidra: «Etter profetenes og kirkefedrenes eksempel tenker jeg å skape tyske salmer for folket for at Guds ord også gjennom sangen kan holdes opp hos folk. Vi søker diktere over alt.»2 En av vennene ble bedt om å dikte en sang med utgangspunkt i salme 6 eller 7, en tysk tekst med rim og rytme og fine, enkle og forståelige ord. En annen venn fikk tildelt salme 32.
Selv hadde han valgt seg Salme 130 – «Fra dypet roper jeg til deg», en av de sju botssalmene. I denne, som var blant hans første forsøk som salmedikter, holdt han seg tett til bibelteksten. Dette kommer fram også når vi sammenligner Magnus B. Landstads norske Luther-oversettelse med Bibelselskapets 2011-oversettelse:
Vers 1:Av dypest nød jeg rope må, o Herre, du meg høre! Ditt nådens øre akte på den bønn jeg frem vil føre! Om ei i nåde du ser bort fra all den synd som her er gjort, hvem kan da frelsen finne?
Ordene i Salme 130,1-3 kunne Luther virkelig kjenne seg igjen i. Som ung augustinermunk i klosteret i Erfurt hadde han kjempet en hard åndelig kamp. Fra dypet roper jeg til deg, synger salmisten. Ikke fra havets dyp, eller fra bunnen av en brønn. Han er åndelig langt nede, på grunn av sin synd og skyld og konsekvensene av synden. Han forstår at det er umulig å trekke seg selv opp derifra, å bare skjerpe seg.
Salme 130 fortsetter (v 4–8): Men hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg. Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut. Han skal løse Israel ut fra alle deres synder.
Salmisten forblir ikke der nede i dypet. Han tenker på evangeliet om tilgivelsen, og dette løfter ham opp. Å frykte Herren innebærer blant annet å sette sin lit til og håpe på Gud og hans løfter om nåde. For om Gud ikke var nådig, kunne vi bare flykte fra ham i skrekk og angst. Å vente på Herren betyr ikke at man bør utsette til et senere tidspunkt å få fortrøste på Guds tilgivelse. Det hebraiske ordet for «vente» betyr en håpefull forventning, å være stille og vente på Herren, kaste alle bekymringer på Ham, sette sin lit til Guds ord og løfter. «Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord» (v 5).
De troende i Det gamle testamente gikk og ventet med lengsel på den lovede frelserkongen som en gang skulle komme med befrielse fra synden og alle dens konsekvenser, slaveri, ufrihet, lidelser. Men allerede før den tid fantes det tilgivelse og frelse – på grunn av den kommende Messias. Guds løfte var fast, sikkert og gyldig; når Gud har lovet noe, da er det sant og visst, det er så godt som oppfylt allerede. Dette kunne de i troen få stole trygt på. Og dette hadde makt og kraft til å dra dem opp fra dypet, selv om syndens konsekvenser fortsatt var merkbare. Samtidig lengtet de etter den dagen da de fullt ut skulle få oppleve befrielsen og være for evig i Guds nærhet. Luther deler denne lengselen og vil synge om den.
Som nevnt tidligere følger han bibelsalmen tett. Men i vers 2 tar han oss litt til side og forklarer nærmere hva denne syndenøden innebærer. Situasjonen er hjelpeløs. Det fins ingenting vi selv kan bidra med, våre egne gjerninger «hjelper ei et grann». Bare Guds nåde og frelsesgjerning kan redde oss. Dette var helt annerledes fra det Luther hadde fått lære seg av den romersk-katolske kirken:
Vers 2:For deg kun nåden gjelde kan til synden å forlate. Min gjerning hjelper ei et grann og bøter ei min skade. For deg er ingen funnet ren; deg må vi frykte, hver og en, og hente trøst av nåden.
Fra vers 3 stoler Luther trygt på hva Gud har gjort og tilsagt oss i sitt ord. Troens tillit til Guds løfter står jo helt sentralt i bibelsk-luthersk teologi. Vi får bygge på Guds troverdige ord. Der får hjertene våre hjelp og trøst allerede her og nå:
Vers 3:Til Gud jeg derfor holder meg i mine synders våde, mitt hjerte ene trøster seg til Jesu dyre nåde, som er meg i hans ord tilsagt, det står til evig tid ved makt, på nåden, Gud, jeg venter.
Vers 4:Og varer det til langt på kveld, ja, helt til nattens ende, skal aldri jeg allikevel fortvilet bort meg vende. Så gjør Guds sanne Israel når det får tukt av Herren selv: det venter på Guds time.
Vers 5:Om enn vår synd er tung og stor, langt større er Guds nåde. Den hjelp han gir oss i sitt ord, er uten mål og måte. Tross all den synd som her er til, han hyrden er som frelse vil og fri sitt folk av nøden.
«Vent på Herren, Israel!» sier salmisten mot slutten av Salme 130. På samme måte som Paulus skiller Luther mellom det jordiske Israel (1 Kor 10,18) og det sanne Israel (vers 4). Og i det femte verset låner han inn ord fra Salme 23: Gud er den gode hyrden som befrir sin hjord fra deres synd og nød.
Da salmebøker begynte å utkomme, fikk denne Luthersalmen raskt stor betydning. Med hans egen vakre melodi ble den vanlig å synge til innledning av gudstjenesten hver søndag. Og der, like før syndsbekjennelsen, passer den jo utmerket. Salmen ble også tidlig et fast innslag i begravelsesgudstjenester. Den ble bl.a sunget i begravelsen til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen i 1525, og også da Luther selv skulle begraves i 1546.
Boktrykkere i aksjon. Trykk av Jost Amman, 1568
Den første salmeboken Av dypest nød jeg rope må var inkludert da den aller første lutherske sangboken ble utgitt hos boktrykkeren Jobst Gutknecht i Nürnberg, i første del av januar 1524. Etlich Christlich Lieder («Noen kristne sanger») var tittelen, men den har alltid vært best kjent som Achtliederbuch («Åttesangboken»). Dette var antagelig et initiativ fra boktrykkeren, uten at Martin Luther hadde noen hånd på rattet; et lite hefte på tolv sider inneholdende åtte sangtekster og fire ulike melodier. Fire av sangtekstene var diktet av Luther, tre var av Paul Speratus og den åttende antagelig av Justus Jonas, Luthers kollega ved universitetet i Wittenberg. Achtliederbuch fikk stor spredning, vakte oppsikt og solgte så godt at to nye opplag måtte trykkes opp.
Som første salme i Achtliederbuch stod Luthers Nun freut euch, liebe Christen g’mein («Nå fryd deg, kristne menighet»), som også regnes om hans aller første forsamlingssalme, diktet sensommeren eller tidlig på høsten i 1523 til en egenkomponert glad og frisk melodi. Den ble tidlig trykt som eget flygblad og distribuert og solgt i store deler av Europa, før den ble inkludert i de første salmebøkene. Den gjorde stort inntrykk på folk. Det ble sagt at hundrevis av mennesker kom til tro på grunn av denne fengende sangen som lærte dem at frelsen er av bare nåde, for Kristi skyld, uten noen egne fortjenstfulle gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet! Dette var nye toner. Mange som ikke kunne lese eller skrive, lærte den utenat og sang den både ute på åkeren og hjemme i huset, i tillegg til i kirken. Luthers motstandere i pavekirken var svært forarget.
Salme nr 1 1 Nå fryd deg, kristne menighet, og syng av hjertens glede, så vi i troens enighet kan takke Gud og kvede: Hvor er han nåderik og sterk! Hvor fullt av under er hans verk! Så dyrt har han oss vunnet.
2 I Satans lenker var jeg lagt med dødens dom i vente. Jeg knuget var av syndens makt, og angst mitt hjerte brente. Jeg sank og sank i mørket ned, var uten håp om salighet. I synden var jeg fanget.
3 For skjønt jeg slet meg trett og tom, var kjærligheten lammet. Jeg flyktet fra Guds strenge dom, men ble av vreden rammet. Og intet sted var hjelp å få, i redsel og i angst jeg så at helvede seg åpnet.
Etter en sprudlende og glad innledning, en oppfordring til Guds menighet, som minner om Paulus: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4,4), så er det plutselig fra begynnelsen av vers 2 en jeg-person som snakker. Hvem er dette jeg? Er det Luther selv som tenker på sine opplevelser som ung munk? Kanskje. Men en annen tolkning er at det er menigheten, som jo allerede er nevnt i vers 1, menigheten som er Kristi brud, altså vi som synger salmen og som i utgangspunktet var i en elendig syndetilstand. Hva gjorde Gud for å hjelpe oss? Det kommer fra vers 4:
4 Da var det sorg i himmerik, Gud Fader så min pine. Han kjente all vår synd og svik, men ville hjelpe sine. Han kom i hu sin miskunnhet og ofret for min salighet det dyreste han eide.
Vi kan legge merke til at strukturen i salmen minner om Paulus’ brev til romerne, som var blitt så viktig for Luther. Det var ved studiet av dette brevet han virkelig oppdaget evangeliet. Romerbrevet er disponert slik at etter en glad innledning kommer først loven, så evangeliet (fra 3,21) og senere undervisning om helliggjørelse og ulike formaninger m.m.
En litt spesiell dikterteknikk som Luther gjør bruk av flere steder i salmen, er direkte tale:
5 Han talte til sin kjære Sønn: “Nå vil vi oss forbarme. Far ned, min hjertens krone skjønn, og finn og frels den arme! Befri ham fra all synd og nød, og knus for ham den bitre død, så han med deg kan leve!”
Kanskje noen innvender: «Men det står da ikke noe sted i Bibelen at Gud sa akkurat dette…?» Nei, her er det Luther som frimodig bruker dette friske diktergrepet for å gjøre innholdet levende og lett for folk å forstå. Litt som når en skolelærer som et pedagogisk virkemiddel lar elevene jobbe med et rollespill med replikker.
I Bibelen kan vi lese at Faderen sa til Sønnen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11) og «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (Sal 110,1). Vi har også bibelsteder der Jesus snakker til sin Far i bønn. Men de ordene Faderen sier her i salmen har altså Luther selv formulert med utgangspunkt i Bibelens undervisning om Guds nåde og barmhjertighet.
6 Guds Sønn ble kjød og kom til jord. Han fulgte lydig kallet. En jomfru var vår Herres mor, en bror ble han for alle. Han valgte seg en tjeners drakt, i ringhet skjulte han sin makt, som kunne Satan felle.
7 Guds Sønn forkynte: “Tro på meg, så skal jeg Satan binde. For jeg skal kjempe slik for deg at vi til sist må vinne. For jeg er din, og du er min, og der jeg er, tar jeg deg inn. Så skal oss intet skille!»
I vers 7 er det Guds Sønn som snakker til oss. Det er ikke direkte bibelsitat, men klinger klart bibelsk, inspirert av kjente vers. For eksempel har Luther med ordene «jeg er din og du er min» helt sikkert tenkt på Høysangens «min kjæreste er min, og jeg er hans» (2,16). Og ordene «så skal oss intet skille» minner sterkt om Romerne 8,38–39: «Jeg er viss på at verken død eller liv, … verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»
8 For deg jeg gir mitt liv og blod, jeg all din synd vil bære. La intet rokke denne tro: At du skal skyldfri være. Uskyldig lider jeg din dom, til liv skal døden vendes om, og du skal finne nåde.
Denne salmen er full av Bibelens herlige evangelium. Her fikk folket endelig lære seg veien til himmelen – at det ikke er våre egne religiøse anstrengelser som frelser oss, men bare Kristus og hans soningsverk, en gave som Gud overrekker til oss i evangeliet. Derfor kan vi ha frelsesvisshet, en fast tro og tillit til at vi for Kristi skyld regnes som skyldfrie og rettferdige innfor Gud. Et virkelig frigjørende budskap for nedtyngede sjeler, sunget på et enkelt og levende språk til en glad melodi med rim og rytme, slik at det var lett å lære seg utenat.
9 Til Gud min Faders høyre hånd fra dette liv jeg farer. Derfra jeg sender nådens Ånd, der er jeg din forsvarer. Min Ånd skal tale i mitt navn og gi deg trøst i nød og savn. Min sannhet skal du kjenne.
10 La alt som jeg har sagt og gjort, få prege liv og lære. Da skal Guds rike vokse stort til Herrens pris og ære. Men vokt deg for de vises bud som leder bort fra nådens Gud. Det må du ha i minne! (Overs.: Øystein Thelle, 1972. Norsk Salmebok 1978, nr. 322).
Salme nr 2 – av Speratus Nummer 2 i Achtliederbuch var et av Paul Speratus’ tre bidrag. Es ist das Heil uns kommen her (på norsk kjent som «Guds Sønn er kommet til oss ned») er blant de viktigste salmene fra reformasjonsårhundret og var en av Luthers personlige favoritter. Melodien er basert på en påskeprosesjonssang fra middelalderen.
Hvem var Speratus? Han ble født i 1484 i en landsby i sørtyske Schwaben. Etter å ha studert og blitt doktor i teologi, virket han som katolsk prest blant annet i Salzburg. Han ble påvirket av Luthers skrifter, og i 1521 giftet han seg. At en prest giftet seg, var på denne tiden svært kontroversielt. Men Luther hadde i sine skrifter overbevist ham og mange andre om at obligatorisk sølibat for prester var et ubibelsk krav. Speratus ble ekskommunisert som kjetter og dømt til å brennes på bålet. Dette hendte i Mähren i Tsjekkia. Men han ble benådet, etter å ha lovet å forlate landet. Han reiste da med sin hustru til Wittenberg og ble der i ett år (1523–24). Han hjalp Luther blant annet ved å skrive noen nye salmer. Etter dette ble han kalt til å tjene som luthersk pastor i Königsberg, og senere ble han biskop i Pommern.
Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud? Dette var jo reformasjonens sentrale spørsmål. I sin salme, basert på ordene i Romerne 3,28 («ved tro uten lovgjerninger»), svarer Speratus veldig tydelig, enkelt og klart på det spørsmålet. Men, tenkte jo mange, hva da med våre gjerninger?. Vil ikke Gud at vi skal gjøre det som er godt? Speratus svarer også på dette: Gode gjerninger er ikke det som frelser oss. Men ved Kristi evangelium og den frelsende nåden som tilbys oss som en gave vi får ta imot i tro, så gir Den Hellige Ånd oss «kraften til å lyde», som det står i femte verset. «I glede vil vi elske Gud og villig holde lovens bud og takknemlig tjene ham.» Vi siterer Seth Erlandssons svenske oversettelse fra 2016:
Gud har i sin barmhärtighet oss människor benådat, från all vår orättfärdighet har Kristi blod oss renat. Vi själva kan ej rädda oss vår synd har så fördärvat oss att bara nåden frälser.
Guds lag som kräver helighet har vi ej kunnat hålla, för synden bär vi i vårt blod alltsedan Adams dagar. Så har Guds dom nu drabbat oss, att älska Gud och göra gott står ej i vår förmåga.
Men Gud har sänt sin egen Son som oss med Gud försonat. För Jesu skull han friar oss, han oss i domen skonar. Pris vare Gud som såg vår nöd och frälste oss från evig död, hans Son har skänkt oss livet.
Det Guds lag kräver gjorde han till fullo i vårt ställe. Oskyldig led han syndens straff och tog på sig Guds vrede. Nu får vi räknas som Guds barn, rättfärdiga och rena, för Kristi skull allena.
När vi nu litar på Guds Son och inser egen vanmakt, då vet vi var vår räddning finns och kraften till att lyda. I glädje vill vi älska Gud och villigt hålla lagens bud och tacksamt honom tjäna.
Så står alltsammans i Guds nåd att vi får himlen ärva. Han lovat har att hjälpa oss och nådigt oss bevara. Hos oss finns bara skröplighet, i Gud är all vår salighet. Ske honom pris och ära!
Liste over sangene i Achtliederbuch 1. Nun freut euch, lieben Christen g’mein (Nå fryd deg, kristne menighet) – Martin Luther 2. Es ist das Heil uns kommen her (Guds Sønn er kommet til oss ned) – Paul Speratus 3. In Gott gelaub ich, das er hat (Jeg tror på én Gud, at han har) – Paul Speratus 4. Hilf Gott, wie ist der Menschen Not (Hjelp, Gud, hvor stor er ikke menneskets nød) – Paul Speratus 5. Ach Gott, vom Himmel sieh darein (O Herre Gud i himmerik) – Martin Luther 6. Es spricht der Unweisen Mund wohl (Den dåraktiges munn sier) – Martin Luther 7. Aus tiefer Not schrei ich zu dir (Av dypest nød jeg rope må) – Martin Luther 8. In Jesu Namen wir heben an (I Jesu navn vi løfter nå) – Ukjent (antagelig Justus Jonas)
Erfurt, 1524 Ut på våren samme år utkom enda en luthersk salmebok i byen Erfurt. Tittelen var Enchiridion, som på gresk betyr ”håndbok”, fordi dette var en nyttig bok for kristne å ha for hånden. Alle de åtte sangene fra Achtliederbuch var med, pluss atten nye, de fleste av Luther. Han må ha arbeidet intensivt med salmediktningen en periode. Her var det inkludert salmer til kirkeårets ulike tider, advent, jul, påske, pinse og treenighetsdag. En salme om Guds ti bud sto helt fremst og var tenkt for fastetidens gudstjenester. Reformasjonens første kvinnelige salmedikter, Elisabeth Cruciger, var representert med salmen Guds Son i krubba funnen, som var tenkt for Epifaniatiden.
Walters salmebok Denne våren var Luthers medarbeider Johann Walter, kantor og komponist av yrke, i full sving med å arrangere melodier og gjøre klart det som i løpet av sommeren ble utgitt i Wittenberg under tittelen Geystliche Gesangk Buchleyn («Liten åndelig sangbok»). Her sto Luther selv som utgiver sammen med Walter, så denne gang hadde han full kontroll over innholdet, noe han ikke hadde hatt når det gjaldt salmebøkene fra Nürnberg og Erfurt. Nå var de kommet opp i 32 salmer, hvorav hele 24 var diktet eller oversatt av Luther. Melodiene var forsynt med flerstemmige korarrangement, noe som var ganske nytt og spesielt i 1524. Derfor er boken også kjent som Den Wittenbergske korsangboken og som Walters sangbok.
Luther skriver i et interessant forord: «Når [sangene] er arrangert for fire stemmer, er grunnen ingen annen enn den at jeg gjerne så at ungdommen, som jo under enhver omstendighet skal og må oppdras i musikk og andre skikkelige kunstarter, kunne ha noe som gjorde det mulig å kvitte seg med uanstendige viser og verdslige sanger og lære seg noe helsebringende i stedet. Da kunne de få det gode inn med lyst, slik det passer for unge mennesker.»3
Wittenbergsangboken kom senere ut i flere nye, utvidede utgaver. Da var også Vår Gud han er så fast en borg og Vår Fader som i himlen er inkludert. Denne boken ble en urkilde til all den rike kormusikken som senere skulle lyde i lutherske kirker og påvirket store komponister som Heinrich Schütz, Johann Sebastian Bach, Felix Mendelssohn og Johannes Brahms, m.fl.
Salmedikteren Luther er først og fremst en pedagog. Han dikter ikke salmer for å gi uttrykk for noen vakre og vidunderlige følelser han hadde i hjertet, med finpolerte, blomstrende poetiske fraser. Nei, det var for å undervise vanlige folk, med enkle og litt robuste formuleringer lære dem det viktigste i Guds ord: evangeliet, budenes betydning, Herrens bønn osv. De trengte hjelp til å bekjenne troen, og trøst i møte med alle livets vanskeligheter. Han ville gi dem mot i kampen mot alle fiender som truet. Framfor alt ønsket han å gi dem ord og toner for å kunne synge ut sin glede over frelsen. Luther selv følte seg som et nytt og fritt menneske på grunn av gjenoppdagelsen av evangeliet som åpenbarte rettferdigheten fra Gud, av tro til tro (Rom 1,17). En slik herlig glede måtte jo få utløp i sang.
Slik ble den lutherske kirken en syngende kirke. Salmebøkene med sanger på morsmålet var en nyhet med virkelig gjennomslagskraft. Allerede i 1528 ble det i Malmø utgitt en sangbok med lutherske salmer oversatt til dansk. Olaus Petri publiserte Swenske songer eller wisor i 1536. Stadig flere diktere ble entusiastisk interessert i salmediktning på morsmålet. Paul Gerhardt (1607-1676), Thomas Kingo (1634-1703) og mange andre skrev flotte salmer som fikk enorm betydning da det glade budskapet om «nåden alene», «troen alene» og «Skriften alene» skulle føres ut til folk i mange land.
Jeg vil alltid synge om Herrens miskunn, fra slekt til slekt skal min munn gjøre din trofasthet kjent (Sal 89,2).
1 I et brev til Ludwig Senfl, fra Coburg 1530, sitert av Heinz Schilling i Martin Luther: Rebell i en brytningstid, Oslo 2016, s 519.
2 Grøm, Ragnar, Guds rike vi beholder: salmedikteren Martin Luther 1483-1546, s 20
Konserten. Maleri av Titian ca 1511-1512. Wikimedia Commons.
1524 ble det store salmeåret. Martin Luther arbeidet intenst med å få fram nye salmer på morsmålet og få dem utgitt i salmebøker. Den viktigste medarbeideren hans her var musikeren Johann Walter.
Walter var født i 1496 i byen Kahla ved Jena i Thüringen, der foreldrene hans drev en mølle. Etter studier ved universitetet i Leipzig, ble han i 1521 ansatt som komponist og bass-sanger ved hoffet til kurfyst Fredrik den vise i Torgau. Walter var til hjelp for Luther da han i 1523 jobbet med å reformere gudstjenesteliturgien i Wittenberg. De to samarbeidet også om å komponere melodien til en av Luthers første salmer: Av dypest nød jeg rope må. Luther ønsket å involvere menigheten mer aktivt i gudstjenesten, og trodde også at nye evangeliske salmetekster på morsmålet sunget til enkle og fine melodier kunne være effektivt for å nå ut til flere med reformasjonens budskap.
Luthers første salmebok var bare et tynt hefte inneholdende åtte salmer. Denne såkalte Achtliederbuch ble trykt i Nürnberg tidlig på nyåret 1524 og distribuert vidt og bredt. På grunn av stor etterspørsel ble det noen måneder senere utgitt en litt fyldigere samling, den såkalte Erfurter Enchiridion, trykt i Erfurt og med 26 salmer.
Imens var Johann Walter i arbeid med det som skulle bli den tredje og mest berømte salmeboken fra det året. Ved pinsetider utga han sammen med Luther i Wittenberg «En åndelig sangbok» (Geystliche Gesangk Buchleyn), med 32 salmer, hvorav 24 var diktet eller oversatt av Luther. «Gladelig vil vi halleluja kvede» av Johannes Agricola og «Guds Son i krubba funnen» av Elisabeth Cruciger var blant de andre bidragene. Boken er også kjent som Walters sangbok og Den Wittenbergske korsangbok, fordi Walter hadde forsynt melodiene med flerstemte korarrangement. Den ble en urkilde til all kormusikken som senere skulle lyde i den lutherske kirke. Blant flere nye melodier Walter og Luther hadde samarbeidet om var tonen til påskesalmen «Se, Krist som lå i dødens bånd», bygd på en gammel middelaldermelodi.
Luther skrev i forordet til sangboken: «At det å synge åndelige sanger er godt for oss og til Guds behag, synes jeg ingen kristen kan skjule, (…) Følgelig har jeg, samt noen andre, til en god begynnelse og grunn til andre til å gjøre det bedre, satt sammen noen åndelige sanger, for slik å drive til det hellige evangelium, som ved Guds nåde er utgått på ny. (…) Og er dertil satt i fire stemmer, for ingen annen årsak enn at jeg ønsker å gi ungdommen, som både vil og burde få opplæring i musikk og andre kunstformer, noe som de kan bruke til å løse seg fra amorøse eller kjødelige sanger, og lære seg noe sunt og tilføye det gode sammen med nytelse, som det tilfaller seg for unge.»
Wittenberg-salmeboken fra 1524 kom de følgende årene ut i mange nye opplag og med stadig flere salmer inkludert, blant andre «Vår Gud, han er så fast en borg». Og den evangelisk-lutherske lære ble båret på musikkens vinger ut til folk i mange land. For tekstene og tonene fra Luther og Walter inspirerte salmediktere, oversettere, komponister og forleggere rundt om i Europa til å arbeide aktivt med kirkesang og utgi salmebøker på ulike språk.
Walters håndskrevne noter til Ein feste Burg ist unser Gott
Johann Walter var ansatt som hoffkapellmester i Dresden fra 1548 til 1554. Hans Matteuspasjon fikk stor betydning for utviklingen av denne komposisjonstypen. Fra 1554 mottok han pensjon av kurfyrsten og vendte tilbake til Torgau der han bodde fram til sin død 18. april 1570.
En asteroide er oppkalt etter ham: (120481) Johannwalter
(Tidligere publisert i Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke – 2024)
Nå i den mørkeste tiden på året får vi tenne lys og tenke på han som kom til jorden for å gi oss sin fred midt i verdens ufred og nød, mens vi synger de vakre adventssalmene våre. Som den vi her skal kikke litt nærmere på: Veni, redemptor gentium. Denne juvelen ble skrevet på latin av biskop Ambrosius av Milano så tidlig som på 300-tallet og er dermed en av de aller eldste menighetssalmene vi har.
Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på kvi du soleis koma må.
Herrens under her me ser, ved Guds Ande dette skjer. Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik.
Salmedikteren er fylt av undring idet han ser fram til feiringen av Frelserens fødsel. Ja, for det at Guds evige Sønn ble menneske, «unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria», er noe helt uten like. Det var forutsagt i Skriften og burde sånn sett ikke ha kommet helt overraskende; likevel er dette noe vi aldri kan slutte å undre oss over. Guds profet hadde talt om at en jomfru skulle føde en sønn, et barn med navn som «Veldig Gud» og «Fredsfyrste» (Jesaja 7,14; 9,6). Og denne lovede Messias skulle samtidig være en enkel «spire» som ble foraktet og ikke regnet for å være noe (Jesaja 53,2-3). Det var armod og nød allerede den natten han kom til verden, et lite menneske av kjøtt og blod som oss, og ble lagt i en krybbe, matfatet til dyrene. Men han er jo samtidig det levende og livgivende Ordet, Gud selv, som står høyt over verden, og alt i verden er blitt til ved ham! (Joh 1,1-3.10). Hvorfor kommer han på denne måten? Noe så underlig!
Denne salmen av Ambrosius fikk en viktig funksjon da feiring av advent begynte å bli vanlig blant kristne fra 400-tallet. Martin Luther laget en ny tysk oversettelse (Nun komm der Heiden Heiland) til adventsfeiringen i 1523. Samtidig omformet og forenklet han den gamle middelaldermelodien (muligens komponert av Ambrosius) som hadde vært vanlig å bruke, til den versjonen vi er mest vant med nå i dag. Siden 1500-tallet har salmen ofte blitt plassert på hedersplassen lengst framme i salmebøkene. Nynorskversjonen her i artikkelen er gjort av Bernt Støylen og står som nr. 1 i Norsk Salmebok 1985.
Utan synd han boren er Som all synd for verdi ber. Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kan.
Jesus er født uten synd. På den måten er han helt ulik oss, vi som med kong David må bekjenne at med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv (Sal 51,7). Engelen Gabriel sa til jomfru Maria at fordi det var Den Hellige Ånd som skulle sørge for at hun på mirakuløst vis ble gravid, ”skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn” (Luk 1,35). Han måtte være slik, hellig og syndfri – og et sant menneske, samtidig som han er sann Gud – for å kunne frelse oss. For han skulle være vår alles stedfortreder og oppfylle lovens krav til oss om syndfrihet. Og da han døde på korset, var det ikke på grunn av noen egne lovbrudd og synder han hadde gjort, men på grunn av våre og hele verdens synder, som ble lagt på ham.
Aurelius Ambrosius (ca 339 – 397 e.Kr.) ble født i Trier (i dagens Tyskland) og kom tidlig til Roma for å studere jus, retorikk og litteratur. Allerede som ung mann ble han utnevnt til guvernør og stasjonert i Milano, en av Romerrikets største og viktigste byer. Innbyggerne der fikk snart stor sans for sin nye leder.
Da biskopen i Milano døde, ble det stor uenighet om hvem som skulle velges til ny biskop. Ved bispevalget var Ambrosius til stede i den fullsatte kirken, og fordi det var hans ansvar å holde ro og orden i byen, grep han ordet for å prøve å roe ned den anspente stemningen. Mens han talte, hørtes plutselig i forsamlingen en barnestemme som ropte «Ambrosius, biskop!» Dette ble oppfattet som Guds røst, og mange flere begynte å rope det samme. Først var han motvillig, men det var bortimot umulig å stå imot, da til og med keiseren ønsket dette. (Romerrikets mektige ledere hadde nylig begynt å vise stor interesse og respekt for kristendommen.) På dette tidspunkt var Ambrosius ennå bare katekumén, dvs. en som mottar undervisning som forberedelse til dåp. Men ikke lenge etter ble han døpt, og en uke senere vigslet til biskop, den 7. desember i år 374.
Ambrosius kastet seg over teologistudiene og ble en fremragende kirkeleder og teolog som underviste mange gjennom sine prekener og skrifter. Han la også stor vekt på sanger og hymner som et middel for å nå ut til folk og fremme den rette tro.
På 1500-tallet henviste de lutherske reformatorene gjerne til Ambrosius’ skrifter for å gjøre det klart at læren om rettferdiggjørelse ved troen alene overhodet ikke var noe ubibelsk og nytt som Luther hadde funnet på. I Den augsburgske bekjennelses artikkel 6 leser vi: «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen.»
Frå Gud Fader kom han her, heim til Gud hans vegar ber, ned han fór til helheims land, uppfór til Guds høgre hand.
Som i den apostoliske trosbekjennelsen nevnes her Jesu nedfart til helvete/dødsriket (”helheims land”). I Martin Luthers oversettelse av salmen står det: fuhr hinunter zu der Höll. Det handler altså om pinens sted, helvete, Hölle, og ikke noe slags ”skyggenes land” eller ”ventestedet for de døde”, som er ideen mange forbinder med uttrykket ”dødsriket”. Jesus steg ned til helvete, ikke for å lide, men for å proklamere sin seier over djevelens og dødens makt (Jf. 1 Pet 3,19). Ambrosius’ salme er litt som en trosbekjennelse i sangform; med korte setninger får han uttrykt mye av det viktigste i vår kristne tro.
Du som er Gud Fader lik, ver i vanmakt sigerrik! Med din guddoms velde kom, styrk oss i vår armodsdom!
Spørsmålet om Jesu guddom, og at hans makt er like stor som Faderens, var viktig for de kristne på 300-tallet, fordi vranglærere sto fram og hevdet det motsatte; det ble påstått at Jesus ikke var like evig som Faderen, og mindre mektig. Så Ambrosius understreker her at Sønnen ”er Gud Fader lik” med ”guddoms velde”. For han er jo, som vi sier i Den nikenske trosbekjennelsen (fra samme tidsperiode): ”av samme vesen som Faderen”. Men tenk, det var ved å legge sin store guddomsmakt til side og bli svak her på jorden at Jesus vant seier over mørkemaktene (Jf. Fil 2,6-8). Nå både kan og vil han styrke oss arme, svake kristne i den troskampen vi må stå i.
Klårt di krubbe skina kan, ljoset nytt i natti rann, naud og natt til ende er, trui alltid ljoset ser.
Lov og takk, du Herre kjær, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid!
Med det nyfødte barnet som er lagt i krybben er det kommet et stort lys inn i denne verdens nattemørke. Jesu fødsel og liv her på jord, hans død og oppstandelse er en oppfyllelse av profetiene i den hellige Skrift. Gud har holdt sine løfter. Messias er kommet i kjød, og han kommer i hjertene våre ved troen; han skal også komme igjen i herlighet til sist. Dette budskapet fyller hjertene våre med adventshåp og fred, takk, lovsang og sann juleglede.
Den første salmen i «Achtliederbuch» – fra Wikimedia Commons. Public Domain.
Sensommeren – eller tidlig på høsten – i året 1523 dikter reformatoren Martin Luther sin første menighetssalme, som også ble en av hans mest berømte: Nå fryd deg, kristne menighet (på tysk Nun freut euch, lieben Christen g’mein). Mer enn andre salmer setter denne ord på selve begrunnelsen for den lutherske reformasjon, det som med én setning uttrykkes i Rom 3,28: «Vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.» Salmen spredte seg raskt ut til folket, ble meget populær og innflytelsesrik, til stor forargelse for mange motstandere i pavekirken, som kalte den en «fryktelig, skurkaktig, gudløs og djevelsk salme»! Innledningsverset lyder
Nå fryd deg, kristne menighet, og syng av hjertens glede, så vi i troens enighet kan takke Gud og kvede: Hvor er han nåderik og sterk! Hvor fullt av under er hans verk! Så dyrt har han oss vunnet.
Menigheten oppfordres til å fryde seg. I den tyske originalen sier Luther videre: «und lass uns fröhlich springen», altså: og la oss hoppe av glede! Vi som lever nå og som kanskje i lengre tid har hatt det privilegiet å få høre evangeliet forkynt rent og klart, forstår nok ikke umiddelbart hvor fantastisk herlig innholdet i denne salmen var for folk den gangen. Veldig mange hadde strevd tungt og lenge som følge av den loviske læren som var så utbredt i kirken. Noen har sammenlignet det med følelsen av ikke å få puste, å være fanget under vannet i ferd med å drukne. Men så endelig får man hodet over vannet og kan trekke frisk luft ned i lungene og puste fritt. For en lettelse! På en lignende måte var det med reformasjonens nyoppdagelse av evangeliet: Tenk, at Guds ord forkynner oss at vi ikke blir frelst ved eget strev og egne gjerninger, men bare av Guds nåde, for Kristi skyld, og vi mottar frelsen som en gave, ved troen, helt gratis! Dette var virkelig en stor lettelse og noe å takke Gud for.
I de neste versene er det en jeg-person som forteller. Er dette en selvbiografisk Luther som tenker tilbake på sin sjelekamp som munk i klosteret, fram til han ble satt fri? Slik kan det forstås. Men en annen måte å tolke det på, er at «jeg» er den kristne menigheten, Kristi elskede brud, altså hun/vi som synger salmen. Hvordan var situasjonen for oss alle i utgangspunktet? Og hva gjorde Gud?
I Satans lenker var jeg lagt med dødens dom i vente. Jeg knuget var av syndens makt, og angst mitt hjerte brente. Jeg sank og sank i mørket ned, var uten håp om salighet. I synden var jeg fanget.
For skjønt jeg slet meg trett og tom, var kjærligheten lammet. Jeg flyktet fra Guds strenge dom, men ble av vreden rammet. Og intet sted var hjelp å få, i redsel og i angst jeg så at helvede seg åpnet.
Strukturen i denne første Luther-salmen minner om Paulus’ brev til romerne, som hadde fått så stor betydning for ham. Etter innledningen møter vi først loven: Mennesket er hjelpeløst fortapt i synd. Hele verden står skyldig for Gud, og ingen kan bli rettferdig for Gud ved noe vi selv gjør (Rom 3,19-20). Det hjelper ikke hvor mye vi enn sliter og strever. Men så kommer evangeliet, om Guds barmhjertighet og nåde, og frelsesverket som Guds Sønn har utført for oss. Luther hadde ganske nylig innsett at «lov og evangelium» går som en rød tråd gjennom Bibelen og det at å skille rett mellom disse to budskapene fra Gud er en viktig tolkningsnøkkel til den hellige Skrift.
I de neste versene forestiller Luther seg en rådslagning i himmelen, sikkert inspirert av en del bibelsteder der Faderen taler til Sønnen, bl.a.: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (Sal 110,1) og «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11). Her i salmen taler Gud Faderen til sin kjære Sønn om frelsesplanen som innebar at Sønnen skulle bli menneske for å frikjøpe Adams ætt. Med dette friske dikteriske grepet – direkte tale – oppnår Luther å gjøre stoffet levende og lett å forstå:
Da var det sorg i himmerik, Gud Fader så min pine. Han kjente all vår synd og svik, men ville hjelpe sine. Han kom i hu sin miskunnhet og ofret for min salighet det dyreste han eide.
Han talte til sin kjære Sønn: “Nå vil vi oss forbarme. Far ned, min hjertens krone skjønn, og finn og frels den arme! Befri ham fra all synd og nød, og knus for ham den bitre død, så han med deg kan leve!”
Guds Sønn ble kjød og kom til jord. Han fulgte lydig kallet. En jomfru var vår Herres mor, en bror ble han for alle. Han valgte seg en tjeners drakt, i ringhet skjulte han sin makt, som kunne Satan felle.
Luther lar så i de siste fire versene Jesus være jeg-personen som snakker:
Guds Sønn forkynte: “Tro på meg, så skal jeg Satan binde. For jeg skal kjempe slik for deg at vi til sist må vinne. For jeg er din, og du er min, og der jeg er, tar jeg deg inn. Så skal oss intet skille!
For deg jeg gir mitt liv og blod, jeg all din synd vil bære. La intet rokke denne tro: At du skal skyldfri være. Uskyldig lider jeg din dom, til liv skal døden vendes om, og du skal finne nåde.
Denne salmen leder oss til å feste blikket på Jesus og hva han har gjort og fortsatt gjør for oss. Nettopp dette er det fremste kjennetegnet på vår evangelisk-lutherske kirke; vi vil ikke lede mennesker til å søke frelsen i seg selv, i egen kraft, egne prestasjoner, egen tilstand, egen fromhet, egne gjerninger. Nei, vi finner frelsen utenfor oss selv, hos Kristus, i Guds løfter, hans ord og sakramenter. Og dette bør naturligvis også avspeiles i sangene vi velger å synge. For hvis innholdet i stor grad handler om meg og mine subjektive følelser og stemninger, kanskje sunget til sentimentale og stemningsfulle melodier, så vil dette helt sikkert påvirke troslivet til oss som synger. Det er ikke i seg selv feil med følelser, men det er likevel ikke dem vi må bygge på og være så opptatt av. Troen vår er basert på evangeliets objektive, faste og sikre løfter. Så dette bør alltid prege lovsangen i den evangelisk-lutherske kirke, slik vi ser det gjorde helt fra Luthers første menighetssalme.
Til Gud min Faders høyre hånd fra dette liv jeg farer. Derfra jeg sender nådens Ånd, der er jeg din forsvarer. Min Ånd skal tale i mitt navn og gi deg trøst i nød og savn. Min sannhet skal du kjenne.
La alt som jeg har sagt og gjort, få prege liv og lære. Da skal Guds rike vokse stort til Herrens pris og ære. Men vokt deg for de vises bud som leder bort fra nådens Gud. Det må du ha i minne!
En svært innholdsrik salme, dette, full av bibelsk teologi. Den ble først trykt som eget løsark, solgt for en liten penge og spredt vidt og bredt, lært utenat og sunget både i hjemmene og ute på åkrene, foruten i kirkene. Det ble sagt at hundrevis av mennesker var kommet til tro på grunn av denne. For her lærte de endelig veien til himmelen – at det altså ikke er menneskets religiøse anstrengelser eller gjerninger som frelser oss, men bare Kristus og hans soningsverk, en gave som Gud overrekker til oss i nådens midler, evangeliet i ord og sakrament, ved sin Ånd. Jesus har kjempet og vunnet seieren for oss, det er fullbrakt. Derfor kan vi ha frelsesvisshet, vi kan ha en urokkelig tro og tillit til at vi står skyldfrie og rettferdige, himmelen verdige, for Gud. Dette var – og er – et virkelig frigjørende budskap og en grunn til å være hoppende glad.
Året etter – 1524 – sto denne salmen som nummer 1 i den første utgitte lutherske salmesamlingen, «Achtliederbuch», med en glad og fin melodi som mange tror at Luther selv har formet. Det kom nå et helt skred av nye salmer fra hans penn. Han ba også vennene sine bidra med nye salmetekster på morsmålet. I gudstjenestene ønsket han nemlig mer medvirkning fra en syngende menighet, som tidligere mest hadde lyttet til et kirkekor som sang på latin. Dermed ble 1524 det store salmeåret, med en rekke salmebokutgivelser. Av alle Luthers 37 salmer, ble hele 24 utgitt akkurat dette året. De friske nye lutherske salmene på morsmålet hadde stor slagkraft og fikk enorm betydning for reformasjonens og evangeliets utbredelse. I løpet av få år ble de oversatt til skandinaviske og andre språk. Den norske versjonen vi har brukt her er av Øystein Thelle og står som nr 322 i Norsk Salmebok 1985. (Gjengitt med tillatelse.)
Bli … fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn. (Ef 5,18b-20)
110 år før Kingo ble født, begynte Martin Luther sitt banebrytende arbeid med salmer. 1524 var det store salmeåret. Luther diktet og utga en rekke fengende salmer på morsmålet, enkle for folk å lære seg, og han ba vennene sine om at også de måtte sette i gang og lage nye sanger. Disse ble sunget i gudstjenestene i kirken og ikke minst i hjemmene i hverdagen, og de fikk enormt stor betydning for utbredelsen av den lutherske læren. Reformasjonen kom ganske tidlig til tvillingriket Danmark–Norge, og også her oppe sto det fram en del dyktige salmediktere. Kingo kan sies å ha vært den første virkelig betydelige av dem, og han gjelder fortsatt i dag som en av de aller største.
Thomas Kingo kom til verden den 15. desember 1634 i Slangerup, en gammel liten by på Sjælland i Danmark. Navnet Kingo er en forenklet form av det skotske Kingshorn. Hans far var nemlig født i Skottland, men innflyttet til Danmark som liten gutt og senere gift med ei bondejente fra Sjælland. Av yrke var han vever, et typisk mannsyrke på denne tiden, der man sto ved vevstolen og produserte ulike slags tekstiler av blant annet lin. Så det var en vanlig, litt fattig arbeiderfamilie Kingo vokste opp i. Foreldrene var fromme og gudfryktige folk som ga ham en god kristen oppdragelse. Han skrev senere: «Jeg var tilfreds med mine kår og stolte på mitt Fadervår». Den begavede gutten fikk begynne på byens latinskole da han var seks år gammel. Der var det strenge forhold, blant annet var det forbudt å snakke dansk; den som gjorde det fikk smake pisken. Dansk var språket for bønder og arbeidere, mens finere folk med dannelse uttrykte seg på tysk og latin.
Femten år gammel fikk Kingo flytte over til en bedre skole i en annen by, Hillerød, nord for København. Her, på Fredriksborg slott, var kong Kristian 4. blitt født i 1577, og han hadde pålagt denne latinskolen å legge vekt på sang og musikk. For den musikalske veversønnen var dette helt perfekt. Skolens rektor var glad i dansk diktning, slik at Kingo disse årene fikk en stor kjærlighet til det danske språk.
Nitten år gammel reiste Kingo videre til København for å studere teologi. Men det året, 1654, brøt det ut en forferdelig pest der, og tusenvis døde. Universitetet ble stengt, og kongen og hoffet flyktet ut på landet. Men året etter ble det endelig mulig å få begynt på teologistudiet. Det var et hardt liv, studentene måtte stå opp grytidlig, klokken fire i sommerhalvåret, og klokken fem om vinteren. Det var forelesninger, andakter, og aftensang-gudstjenester. Klokken åtte om kvelden var det sengetid og dørene ble låst, så da måtte studentene være tilbake hvis de for eksempel hadde drevet idrett, vært på kneiper eller i slagsmål. Universitetet hadde sitt eget fengsel, et fangehull som stadig ble fylt opp av studenter som hadde brutt reglementet. Men på Kingos attest etter avgangseksamenen i 1658, sto det at han tilhørte «de seriøse studenter» og hadde holdt seg borte fra dårlig selskap. Samtidig tyder hans tidligste dikt på at han var en munter og humoristisk ung mann, med ikke så lite lidenskap og temperament, en «brusende kunstnernatur».
Barokkstilen I sin diktning er Kingo påvirket av samtidens stilretning, som ettertiden har gitt navnet barokken. Barokkstilen kjennetegnes av overdådighet, med kreativ fantasi, oppfinnsom billedbruk, ordrikdom, ordspill og lek med ord, gjentakelser og variasjoner, frodige detaljer, ofte sterke virkemidler og effekter, kontraster som lys og mørke, osv.
Det lyder barokt når Kingo i en morgensang oppfordrer sin sjel til å «trenge inn i himlens stjerneborg»:
Våkn opp og slå på dine strenger, syng meg en deilig morgensang! Min sjel, du må ei dryge lenger, gjør med din takk en himmelgang! Treng inn i himlens stjerneborg og glem så lenge verdens sorg!
La, Jesus, nå ditt lys få skinne i meg, at jeg som lysets barn meg ikke lar av verden blinde og snøres inn i Satans garn! Rettferdighetens sol er du, som fyller hjerte, ånd og hu.
Skal sykdom, sorger og ulykke, skal trengsel eller fattigdom meg etter Herrens vilje trykke, la aldri troen støtes om, men gi meg kraft i større mål å drikke prøvens kalk med tål!
Velsigne, Herre, fra det høye mitt kall, mitt arbeid og min sved, gi meg til frukten av min møye en frelst og god samvittighet! Gud, vis meg veien jeg skal gå for i din frykt mitt brød å få!
Jeg aldri vil på verden bygge, om lykken enn vil med meg stå, men som min dag tar til å rygge, vil jeg mitt hjerte minne på at glasset rinner, tiden går, og evigheten forestår.
En litt typisk luthersk tanke ser vi også her, i linjene «Velsigne, Herre, fra det høye, mitt kall, mitt arbeid og min sved». Før reformasjonen hadde det vært vanlig å tenke at dersom man virkelig ville tjene Gud, skulle man bli munk eller nonne, leve i sølibat og be til Gud dag og natt. Men Martin Luther protesterte. Ditt daglige strevsomme arbeid som bonde, gårdsjente, slakter, student eller hva det måtte være, dette er din daglige gudstjeneste som Herren Gud har behag i. Det kan du regne som ditt kall. Du trenger slett ikke å gå i kloster for å tjene Gud.
Vi finner også – i de siste linjene – et mye brukt bilde på denne tiden: timeglasset som renner ut, mens evigheten venter. 1600-tallet var et århundre med usedvanlig mye krig, nød og død. «Skal sykdom, sorger og ulykke, skal trengsel eller fattigdom meg etter Herrens vilje trykke…», leste vi. I tillegg til den dødelige pestepidemien i København og andre steder, ble danskene rammet av annen slags ulykke. I 1658, det året Kingo avsluttet teologistudiene, gikk Sverige til krig mot Danmark. Også tidligere hadde det vært en rekke militære konflikter. Kong Fredrik III var den som nå måtte lede forsvarskampen, og det gikk ikke særlig bra. Danmark mistet store landområder. Det vi i dag tenker på som den sørlige delen av Sverige, dvs. Skåne og omkringliggende landskaper, hadde før denne krigen vært danske kjerneområder; en stor del av Danmarks innbyggere bodde der i øst, og Malmø var den nest-største danske byen. Dette hadde vært dansk territorium i 600 år, siden vikingtiden. Men nå erobret svenskekongen alt sammen (og i tillegg blant annet Trøndelag i Norge). Det var så vidt at ikke hele Danmark ble erobret. Landet var i dyp økonomisk krise, på konkursens rand, og nøden og sorgen var stor ute blant folk etter at fiendens soldater hadde plyndret og drept mange.
Den dramatiske situasjonen førte til omveltninger i styret av landet. Mens det tidligere hadde vært en fordeling av makten, der adelsfamiliene hadde mye de skulle ha sagt, ble kongen i København nå den eneveldige, suverene hersker. Dette skjedde i 1660.
Kingo var på den tiden 25 år og litt skjermet fra den verste dramatikken. Han hadde fått ansettelse som huslærer for barna til forstanderen på slottet i Hillerød. Litt senere ble han huslærer for en annen rik familie på godset Vedbygaard, på Vest-Sjælland, der han i tillegg hadde oppgaven å være sikkerhetsvakt på gården i de urolige tidene som var. Han trivdes godt og skrev i ledige stunder kjærlighetsdikt og humoristiske dikt, samt lærte seg fektekunsten.
En dag rir en svensk offiser inn på tunet på gården, går rett til stallen, løser en av hestene og tar den med seg. Men da dukker huslærer og sikkerhetsvakt Kingo opp. Han trekker fektekården sin og hugger av tøylen på hesten slik at dyret snur og går rett tilbake til stallen. Offiseren blir rasende, trekker sin egen kårde, og det utvikler seg til en fektekamp på liv og død. Svensken snubler plutselig, blir liggende hjelpeløs for Kingos føtter, og må be om nåde. Så får han lov til å ri vekk fra gården. Kingo nyter triumfen en liten stund. Men brått er offiseren tilbake, denne gang med pistol. Han sikter på Kingo og fyrer av et skudd som går på skrått gjennom munnen hans. Resten av livet hadde han et arr etter dette skuddet, og den dramatiske episoden førte til at Kingo ble enda mer kritisk til svensker enn før. Da han mange år senere arbeidet med en ny dansk salmebok, ekskluderte han svensk salmediktning fullstendig. Og den dag i dag er det fortsatt nokså få salmer av svensk opprinnelse å finne i de danske salmebøkene som er i bruk, noe som skal skyldes tradisjonen fra Kingo.
Luthersk ortodoksi Kingo kalles ofte for «ortodoksiens salmedikter». 1600-tallet var århundret for den lutherske ortodoksi (rettroenhet). En var svært opptatt av å bevare den bibelsk-lutherske lære uforfalsket og ren. Jesper Rasmussen Brochmand (1585-1652) var den mest betydningsfulle luthersk-ortodokse teologen i Danmark-Norge. Han var professor ved universitetet i København og biskop på Sjælland og hadde forfattet flere av lærebøkene Kingo leste som ung teologistudent. Brochmand forsvarte ivrig den lutherske lære mot angrep fra den romersk-katolske kirke – og mot reformert-kalvinistisk lære bl.a. om nattverden, som hadde fått innpass blant mange av landets teologer.
Mange har ment og sagt at den lutherske ortodoksi var altfor opptatt av «den rette lære»; hva med hjertet og fromheten? Hva med det kristne livet, den rette livsførsel? Dette var de visst ikke særlig opptatt av, ifølge en del historikere. Men denne vanlige oppfatningen må være delvis feil eller en overdrivelse. Vi ser i hvert fall over alt i Kingos salmer at han er opptatt av begge deler. Han har en glad frelsesvisshet, på grunn av læren, den rene læren. Fundamentet han bygger på er Guds sanne og sikre løfter i Bibelen, i nådemidlene, Guds ord og sakramenter, evangeliet om tilgivelse og nåde på grunn av Jesu liv, lidelse og død og oppstandelse; dette er noe objektivt og fast som vi kan stole fullt og fast på og som gir glede og takknemlighet i hjertet, samt en ny vilje og kraft til å leve rett. Det personlige, hjertets tro, den rette fromme livsførselen og kampen mot synden skriver Kingo altså også mye om.
Godt luthersk innhold finner vi også i «Gud Faders navn og ære», en salme om den kristne kirke, der Jesus lar seg finne og trøster oss gjennom nådens midler, Guds ord og sakramenter. I det første verset henviser Kingo til Jesu ord som 12-åring i tempelet, «Jeg må være i min Fars hus»:
Gud Faders navn og ære, hans hus og helligdom skal Jesu omsorg være; derfor til oss han kom.
Et tempel har han bygget og grunnet med sitt blod. Det får ei Satan rygget, det står på klippen god.
Hver sjel som ham mon savne, skal i Guds kirkes bo ham søke og omfavne og finne trøst og ro.
Der vil han alltid blive forklaret i sitt ord og sakramenter give av nådens rike bord.
Der vil han sjeler løse av alle syndens bånd, der vil han trøst utøse i hver bekymret ånd.
Der, Jesus, vil du finnes. Vel dem som søker deg! Av dem skal kronen vinnes – o, Herre, hjelp du meg!
«Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte» Vi kommer nå til en sang som mange kristne setter svært høyt. I salmeboken vår har den kun ett vers. Men Kingo diktet og utgav faktisk så mange som 29 (!) vers, der ”Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte…” sto som vers nummer 15. Dette er en omfangsrik og mektig langfredagssalme med tittel ”Bryder frem I hule sukke”:
Bryder frem I hule Sukke Af mit dybe hiertes Grund, Ingen kand min sorrig slukke, Ingen holde for min Mund! Thi min Sorg som Hiertet bær, Og min Indvold i mig skiær Skal aff mine Øyne flyde, Og ud fra min Tunge bryde.
Kingo innleder altså salmen ved å henvende seg til sitt eget hjerte, og dermed også til de andre troendes hjerter, de som skal synge salmen: Nå vil vi leve oss inn i Jesu lidelse og sørge og gråte. Deretter følger mange vers om hva som utspiller seg når Jesus blir dømt til døden, tornekronet, hengt på korset osv.
Etter å ha sunget om hvordan Pilatus skrev en innskrift, som ble hengt på korset – Jesus fra Nasaret, jødenes konge – og om at jødenes overprester var kritiske og ville at innskriften måtte endres eller fjernes, fortsetter Kingo med å bli personlig og anvende dette ordet på seg selv; han vil at denne innskriften må bli skrevet tydelig her inne i hjertet! Og at den alltid må vitne om at Jesus er min konge, og min ære og salighet. For det fins jo mange krefter i livet vårt som ønsker at Jesusnavnet skal miste sin betydning for oss og bli slettet ut.
Skriv dig Jesus paa mit hierte, O min Konge og min Gud! At ey Vellyst eller smerte Dig formaar at slette ud; Denne Opskrifft paa mig sæt: Jesus ud af Nazareth Dend Korsfæste, er min Ære, Og min Salighed skal være.
Fra det femtende verset hopper vi til de to siste, vers 28 og 29, der Jesus dør, etter å ha sagt: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.»
Jesu, Jeg din Død begræder, For Jeg der til Aarsag gav; I din Død Jeg mig dog glæder, Ja min støv udi min Grav! Thi mit Liv er i din Død, Og der hand dit Hierte brød, Da din søde Naade-Kilde Mig til Liv opbriste vilde.
O min Jesu, gid Jeg kunde, Jesu, gid Jeg kunde dog Døe med samme Ord i Munde, Hvor med Du din Affskeed tog! Bøy, O bøy dit Hoved ned Til mig udi Dødsens sved, At min Siæl din Kys maa nyde, Når Jeg skal min Aand udgyde.
Prestetjeneste og ekteskap Kingo hadde jo ikke studert teologi for å bli huslærer, men fordi han ønsket å bli prest. Og da han var 26 år dukket det endelig opp en ledig stilling som kapellan i Kirke Helsinge, på vestkysten av Sjælland. Soknepresten som han her fikk tjene under, var en eldre mann ved navn Peder Worm som var gift for tredje gang og hadde mange barn. Eldstemann blant alle barna het Jakob, og denne Jakob Worm kom senere til å bli en pest og en plage for Kingo. Men den nye kapellanen trivdes til å begynne med godt i stillingen. En gang fikk han lov å preke i København, med selveste Hans Majestet Kongen blant tilhørerne, og gjorde et godt inntrykk. Etter fire år som kapellan var han blitt litt utålmodig og skrev brev til kongen med en liten bønn om et såkalt ekspektansebrev på et prestekall. For i Slangerup, fødebyen, der hans gamle mor fortsatt levde, var sognepresten nå blitt gammel og skrøpelig. Så Kingo ba altså kongen om at han måtte få lov å komme i betraktning når det snart ble aktuelt å ansette en ny sokneprest der. Og kongen svarte ja.
Det gikk flere år, uten noen forandring. Men så i 1668, da Kingo hadde vært kapellan i sju år, skjedde det ting. Først døde gamle Peder Worm i Kirke Helsinge og etterlot seg enke og en barneflokk. Og så, måneden etter, døde også soknepresten i Slangerup, Kingos hjemby. Kingo fikk nå overta prestestillingen i sin barndoms kirke. Det var forventet at den ugifte nyansatte også skulle overta enken etter den avdøde presten. For slik fungerte pensjonsordningen på den tiden, presteenken i Slangerup trengte jo en til å forsørge seg. Men Kingo hadde ønske om noe annet. Han holdt så mye av Kirke Helsinges presteenke, etter Peder Worm som han hadde vært kapellan for. Hun het Sille, var seksbarnsmor og kun fem år eldre enn Kingo. Så han fridde til henne i stedet. Og etter sørgeåret hennes var omme, giftet de seg. Dette var slett ikke problemfritt med tanke på den andre enken. Saken løste seg imidlertid etter hvert.
Dessverre døde den kjære Sille etter bare et halvt års ekteskap. En stor sorg for Kingo. Han sto nå igjen med en hel barneflokk å forsørge og oppdra. Etter et år som enkemann fridde han derfor til en enke på litt over 50, seksten år eldre enn ham selv. Johanne het hun og var i stand til å passe på både hans egen gamle mor og alle barna han hadde arvet etter Peder Worm og Sille. Dette var et såkalt gammeldags fornuftsekteskap, men de levde sammen i 23 år, til hun døde.
Salmedebut Denne første tiden i Slangerup fikk Kingo sitt store gjennombrudd som salmedikter, med utgivelsen av et lite andaktshefte, «Aandelige Siunge-koors Første Part», fra 1674. Heftet inneholder sju morgensanger, en for hver dag i uken, og sju kveldssanger, samt sju sanger basert på de gammeltestamentlige botssalmene (Davids salme 32 og 51 m.fl.). Til flere av sangene bruker han ikke-kirkelige melodier, fordi han vil at sangene skal være lette for vanlige folk å bruke til husandakten i hjemmet og ellers i hverdagen. Han vil understreke at gudstjeneste jo ikke er noe som bare skjer i kirken på søndagen, men hver dag fra vi står opp til vi legger oss; den daglige gudstjenesten der vi vil at alt vi gjør skal være til Guds ære. Ikke minst legger han vekt på den daglige omvendelse, med syndsbekjennelse og tillit til syndstilgivelsen som vi får for Jesu skyld.
En av de sju nye morgensangene er «Nå rinner solen opp i østerlide», som handler om at Guds nåde er ny hver morgen. Vi legger merke til frisk barokk billedbruk i første verset, der Kingo oppfordrer sin sjel til å «svinge» seg opp til himmelen med takk og tro:
Nå rinner solen opp av østerlide, forgyller fjellets topp og bergets side. Vær glad, min sjel, og la din stemme klinge, stig opp fra jordens bo og deg med takk og tro til himlen svinge!
Utallig liksom sand og uten måte som havets dype vann er Herrens nåde, som han mitt hode daglig overgyder; hver morgen i min skål en nåde uten mål ned til meg flyter.
Han har i denne natt sin engleskare omkring min bolig satt, så ingen fare fikk over meg og mine kjære råde, men vi er frelst og fri fra dødens mørke sti og sjelevåde.
Min sjel, vær frisk og glad, la sorgen fare! Ditt legems blomsterblad skal Gud bevare, han lover meg i dag sin kraft og styrke, så i mitt kall og stand jeg Gud, min Fader, kan i sannhet dyrke.
Du best min tarv og trang, o Herre, kjenner, og du har lykkens gang i dine hender, og hva meg tjener best i vel og våde på forhånd klart ser. Min sjel, hva vil du mer? La Gud kun råde!
Solen er et stadig tilbakevendende motiv i Kingos diktning, soloppgangen fyller ham med glede og forventning. Gud sender nytt lys hver morgen og har omsorg for sine barn. Vi kan stole trygt på ham, hva som enn skal skje denne dagen, både «i vel og våde», når vi har det bra og når vi kommer i fare. For i en kristens liv er ikke alt bare glede og gode dager. Gud «oppdrar oss for sitt rike ved kors og trengsel», som vi ber i kirkebønnen. Dette er jo også typisk luthersk, vi tror på korsets teologi, ikke noen slags herlighetsteologi for livet her på jorden. Sorg og glede, opplevelsen av motgang og medgang, lykke og ulykke her på jorden – denne dobbeltheten går igjen i svært mange Kingo-salmer, f.eks. den kjente «Sorgen og gleden de vandrer til hope». Vi legger merke til at siste linjen i alle versene handler om himmelen, som et slags omkved:
Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke kommer på rad. Medgang så ofte på motgang vil rope, solskinn og skyer de følges òg ad. Jorderiks gull er prektig muld. Himlen er ene av salighet full.
Alle ting har en foranderlig lykke, alle kan finne en sorg i sin barm. Ofte er bryst under dyrebart smykke tynget av sorger og hemmelig harm. Alle har sitt, stort eller litt, himlen alene for sorgen er kvitt.
Velde og visdom og timelig ære, styrke og ungdom i blomstrende vår høyt over andre sitt hode kan bære, Faller dog sammen i alderdoms år. Alle ting må en gang forgå, himmelens salighet, den skal bestå.
La da min lodd og min lykke kun falle slik som min Gud og min Herre det vil! La kun misunnelse øse sin galle, la også verden få drive sitt spill! Tidsvevens bom løper deg tom, himlen skal vende det alt sammen om.
Sorger og gleder Til stor sorg for Kingo i mange år var stesønnen til hans første kone. Jakob Worm var blitt rektor på latinskolen i Slangerup, han mislikte sogneprest-stefaren sin og skrev stygge spottedikt om ham. Disse ble lest opp og spredt vidt omkring for å ødelegge hans gode navn og rykte. Dette føltes svært ubehagelig for Kingo, som ikke klarte å dy seg for å svare med samme mynt, genial dikter som han jo også selv var. Han skrev blant annet at Jakob Worm var «en bøffel, en snøffel, en okse, en stut». Det tok seg nokså dårlig ut for en sogneprest å være involvert i en slik ufin dikterduell.
Samtidig var det en stor glede på denne tiden at det første andakts-salmeheftet hans fra 1674 fikk en så overstrømmende god mottakelse over hele landet. I dag regnes det som et hovedverk i dansk diktning og litteraturhistorie. På slottet i København var de også begeistret. I forordet hadde Kingo dedisert heftet til den nye kongen. Kristian V av Danmark og Norge var kommet på tronen etter sin avdøde far, fire år tidligere. Og Kingo hadde da utgitt et hyllingsdikt, Hosianna, i forbindelse med «salvingen» av kongen. Dette var også blitt tatt godt imot.
Tre år etter Kingos debut som salmedikter utnevnte kongen ham så til ny biskop i Odense, i bispedømmet Fyn. Dette kom som en overraskelse for de fleste, og vakte nok også en del misunnelse og ergrelse i enkelte kretser. Kingo var nå 39 år gammel, han flyttet inn i bispegården i Odense sammen med fru Johanne og ble en bra biskop, myndig og med gode organisatoriske evner. Bispedømmet inkluderte i tillegg til øya Fyn også Lolland og Falster i sør. Selv om han fikk det travelt med bispevisitaser rundt omkring, ble det likevel tid til salmediktning, og i 1681 utkom Part 2 av Aandeligt Sjungekor, sju år etter første delen. Denne gangen dediserte han heftet til dronningen, Charlotte Amalie av Danmark og Norge, som selv om hun var født og oppvokst i Tyskland viste glede over det danske språk. Det var noe Kingo satte svært stor pris på.
Når Kingo dediserte salmehefter til de kongelige og i tillegg skrev mange flotte hyllingsdikt til dem, var det muligens fordi han var en smiskende person som ønsket å klatre opp og frem i samfunnet? Det var nok heller fordi han som en god lutheraner tenkte at styresmaktene er innsatt av Gud; kongen er Guds tjener, Guds representant, som vi alle sammen er avhengige av, både i fredstid og krigstid, og som skal lønne dem som gjør det gode og straffe dem som gjør det onde. Så derfor: Må Gud signe kongen og dronningen!
Motsetninger og kontraster Blant salmene i heftet fra 1681 finner vi den kjente «Aldri er jeg uten våde» (Våde, et gammelt ord som betyr fare eller uhell, ulykke):
Aldri er jeg uten våde, aldri dog foruten nåde, alltid har jeg sukk og ve, alltid kan jeg Jesus se.
Alltid trykker mine synder, alltid Jesus hjelp forkynner, alltid står jeg under tvang, alltid er jeg full av sang.
Snart i sorg, snart vel til mote, snart i fall og snart på fote, ofte uten sinnets ro, alltid fylt av Jesu tro.
Så er sorg til glede lenket, så er drikken for meg skjenket, besk og søt i livets skål, dette er mitt levnets mål.
Jesus, jeg med gråt vil bede: Hjelp du til at troens glede fremfor synd og sorger må alltid overvekten få!
Mange har ment at det var modig av selveste biskopen å være så ærlig som han er her i denne salmen, Kingo innrømmer jo at han strever med troen og livet som kristen. Det er ikke noe enkelt, men en kamp og strid. Men såpass ærlige bør vel egentlig alle kristne være? At kristenlivet er en kontrastfylt blanding av synd og nåde, uro, tvil og tro, er ikke noe å legge skjul på. Akkurat som i livet til apostelen Paulus, beskrevet i Romerbrevets kapittel 7: «Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» (v. 21-25).
Som tidligere nevnt, er det et typisk virkemiddel i den barokke diktekunsten å sette opp tydelige kontraster, slik Kingo gjør her i «Aldri er jeg uten våde». Men akkurat dette har han også funnet i Bibelen. Paulus skriver i 2 Kor 6: «[Vi går fram] i ære og vanære, baktalt og hedret. De sier vi leder folk vill, men vi taler sant, vi er miskjent, men likevel anerkjent, vi er døende, men se, vi lever! Vi blir slått, men ikke slått i hjel, vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt» (2 Kor 6,8-10). Tydelige kontraster og motsetninger også hos apostelen Paulus, altså, 1600 år før barokken.
Noen få år etter utgivelsen av det andre salmeheftet, tok Kingo den teologiske doktorgraden. Han fikk også oppleve å bli adlet av kongen! Dette var en glede og stor stas. Men ikke alle var like glade på den nyslåtte adelsmannens vegne. For eksempel plageånden hans, Jakob Worm, fortsatte å skrive stygge spotte- og skandaledikt med baktaling og vanærende rykter om biskopen. Denne sørgelige historien ville visst ingen ende ta.
Men så skjedde det ting, da Jakob Worm faktisk begynte å skrive bespottelige dikt også om kongen. Det ble skjebnesvangert. For dette var jo majestetsfornærmelse, en alvorlig forbrytelse den gangen. Worm ble arrestert og dømt til døden. Kingo gikk i forbønn hos kongen for sin gamle fiende, slik at straffen ble omgjort til livsvarig fengsel og Jakob Worm sendt til Trankebar, den dansk-norske kolonien i India. Nå fikk Kingo endelig fred, etter tjue år.
Stat og kirke Et spørsmål som melder seg når vi hører om disse kongene som blant annet utnevnte biskoper i kirken osv.: Skal ikke stat og kirke ifølge luthersk og bibelsk lære egentlig være adskilt? Jo, og Luther og de andre reformatorene tenkte en hel del på dette. De uttrykte et håp om at det snart skulle kalles sammen til et stort kirkemøte, et konsil som kunne behandle temaet om forholdet mellom stat og kirke, og innføre et tydelig skille. Men inntil videre, som en midlertidig ordning, lot de det fortsette litt på samme måte som før. I denne forbindelse er det viktig å huske at den lutherske reformasjonen sannsynligvis ville ha blitt kontant og brutalt stanset, hvis det ikke hadde vært for de lutherske fyrstenes beskyttelse. De satte evangeliet svært høyt og sto modig opp imot keiseren og hans hær som var på parti med pavekirken.
Dessverre ble det aldri noe av det store kirkemøtet som reformatorene hadde håpet på, så statskirkesystemet fortsatte og utviklet seg i århundrene som fulgte. Sett fra den lutherske kirkes perspektiv, kan det sies at dette fungerte noenlunde bra så lenge fyrstene respekterte og forsvarte den kristne og lutherske lære. Og på Kingos tid gjorde de danske kongene ennå i stor grad det.
Salmebok Kingo var etter hvert blitt en kjent salmedikter og gjaldt nærmest som landets offisielle poet. Så da kongen i 1683 bestemte at Danmark-Norge skulle få en ny offisiell salmebok, var Kingo det naturlige førstevalget til å lede arbeidet med dette. Og han satte i gang og arbeidet intensivt med salmeboken i en årrekke. Alle søndagene i kirkeåret måtte få sine egne salmer, så Kingo diktet mange nye. Etter en del komplikasjoner, fordi noen ønsket å stikke kjepper i hjulene for Kingo, ble den nye salmeboken endelig utgitt i 1699. Tittelen var «Den Forordnede Kirkepsalmebog», men den er alltid blitt kalt «Kingos salmebok». 86 av hans egne salmer var inkludert, i tillegg til salmer av Luther og mange andre. Salmeboken ble tatt meget godt imot og var i bruk svært lenge. Ja, så sent som 1859, altså 160 år etter førsteutgaven, ble den utgitt på ny i Christiania (Oslo). Dette forteller ganske mye om dens popularitet.
Påskesalmer Kingo er ikke bare kjent som ortodoksiens salmedikter, han kalles også «påskens salmedikter». For til den nye salmeboken hadde han skrevet mange flotte sanger for pasjonstiden og påsken. Akkurat disse hadde en spesielt stor betydning for ham personlig. I dem fører han oss steg for steg gjennom Jesu lidelseshistorie, fra palmesøndag til korsdøden på Golgata langfredag og oppstandelsen på påskesøndag. Vi har allerede sett på «Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte». I tillegg hadde han skrevet seksten andre.
For palmesøndag, når Jesus rir inn i Jerusalem, skriver Kingo:
Se hvor nu Jesus treder hen til den morderstad, enskjønt man ham bereder så stort et blodebad. (…) Tillykke, ja tillykke, min konge, gå av sted min død å undertrykke! Ha takk i evighet!
I en annen salme, «Hør en lovsang, høye himler», er vi i nattverdsalen på skjærtorsdag, der Jesus sammen med disiplene synger den store lovsangen (Hallel) ved avslutningen av påskemåltidet, som evangelisten Matteus nevner: Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget (Matt 26,30):
Hør en lovsang, høye himler, lytt til sangen, englekor! Hør en lovsang, folkevrimler, alle som på jorden bor! Jesus, fylt av tro og trøst løfter høyt i sang sin røst før han går fra nattverdssalen for å krysse Kedrondalen.
Så går de ut i natten, og Kingo gir oss en egen salme om den angst og nød som kom over Jesus i Getsemanehagen:
Over Kedron Jesus treder Treder på sin bare fot, Mot den død man ham bereder, Å, vi burde gråte blod! Se, hvor bladet har seg vendt, Nå er alle buer spent; Se, hvor de på Jesus sikter Mens ham hele verden svikter.
Vi merket oss en kreativ og effektfull bildebruk: «Nå er alle buer spent, se hvor de på Jesus sikter.» Kingo gjentar ordet se om og om igjen, for han ønsker å gjøre det hele svært levende for oss, som om det skjer akkurat nå, som om vi selv er til stede i hagen. Se, gresset med røde dråper, fordi Jesus er så fylt av angst at han svetter blod. Han maler det for øynene våre:
Se, hvor våndefull han faller Ned med bønn i hardest nød; I sin angst på Gud han kaller, Ber at denne bitre død Og dens kalk må vike hen, Slår seg straks til ro igjen. Det som Gud, hans Far, behager, Er hans vilje alle dager.
Se, hvor han med døden strider, Engstet i sin hjerterot; Sjelekval ham søndersliter Og opprører alt hans blod! Gresset hvor min Jesus lå, Blodig dugg er dryppet på Av hans årers purpurkilde. Å, hvor led min Jesus ille!
Kingo har også med en salme om de sju ordene (setningene) Jesus sa mens han hang på korset: Og etter hvert av de sju har han flettet inn et vers med en bønn til Jesus:
Gå under Jesu kors å stå, og la hans røst ditt hjerte nå! Ja, stå i stillhet og gi akt på det han har til avskjed sagt.
(…)
En røver stammet frem sin nød og høstet liv ved Kristi død: “Til Paradis, jeg sier deg, skal du i dag få følge meg.”
La meg òg i min siste stund få trøst, o Jesus, av din munn. Omvend meg du, hver dag som går, så arv i himmerik jeg får.
Da lød et ord: “Det er fullbrakt!” Et større ord er aldri sagt. Oppfylt er lov og profeti, forbannelsen er nå forbi!
Det gir meg trøst i hjerterot, det er en evig gledes-flod. Du sonet mine synders sum, å, dyre evangelium!
Hans siste ord var fylt av lys og livets håp i dødens gys. Han ropte: “Fader, i din hånd jeg overgir min sjel og ånd!”
Det ord, det ord seg trenger inn dypt i mitt hjerte, sjel og sinn. Gi at det blir det siste ord jeg tale skal på denne jord.
Så kommer endelig påskemorgen, med «Som den gylne sol frembryter», et av Kingos mesterstykker:
Som den gylne sol frembryter gjennom den kullsorte sky og sin stråleglans utskyter, så at natt og mulm må fly, så min Jesus av sin grav og det dype dødens hav oppstod ærefull av døde imot påskemorgenrøde.
Takk, du store seierherre, takk, du livets himmelhelt, som ei døden kunne sperre i det helvedmørke telt! Takk fordi at opp du stod og fikk døden under fot! Ingen tunge kan den glede med tilbørlig lovsang kvede.
Salmen hadde opprinnelig ti vers og avsluttes slik:
Takk for all din fødsels glede, takk for ditt det guddoms ord, takk for dåpens hellig væte, takk for nåden på ditt bord! Takk for dødens bitre ve, takk for din oppstandelse, takk for himlen du har inne, der skal jeg deg se og finne.
Kingo er her full av takknemlighet og uttrykker dette ved å repetere ordene «takk for…» i alle de sju første linjene. Dette gir en litt overdådig effekt, typisk for barokkstilen. Men så, når den aller siste linjen kommer, lar han denne være annerledes, som en kontrast. Og her uttrykker dikteren, og vi som synger, en glad luthersk frelsesvisshet: Ikke «forhåpentligvis får jeg se deg» eller «kanskje…», men «der skal jeg deg se og finne». Som kristne kan vi få stole fullt og fast på Guds løfter. Ved nådens midler har han lovet å bevare oss i troen.
Timeglasset renner ut I en alder av 60 år ble Kingo enkemann for andre gang, da fru Johanne døde 76 år gammel. Kort tid etter ble han gift for tredje gang, med den 29 år gamle velstående Birgitte Balsløv fra Odense. De to hadde svært like interesser og ble meget lykkelige sammen. Hun var en god støtte for ham de siste åtte årene av hans liv.
I forbindelse med en reise til København våren 1703, ble han svært syk. Tilbake i Odense forble han sengeliggende i en svak tilstand og med mye smerter. Når besøkende spurte hvordan det gikk og om han hadde vondt, svarte han: «Det kan ikke være annerledes enn at det volder smerte når to så gode venner som kropp og sjel skal skilles ad. Men hver rettsindig Jesu disippel og hver god stridsmann må tålmodig lide det.»
En lørdagskveld i oktober våknet Kingo av en søvn og sa: «Herre Gud! I morgen får vi høre en dejlig musik!» Neste morgen klokken åtte, da kirkeklokkene ringte til høymesse i St. Knuds domkirke i Odense, den 19. søndag etter treenighetsdag, sovnet Thomas Kingo inn i døden, nesten 69 år gammel. Han hadde da vært Fyns biskop i 27 år. En av den lutherske kirkes største salmediktere fikk endelig oppleve gleden og sangen han hadde lengtet etter og skrevet så mye om.
Far, verden, far vel! Jeg vil ikke lenger være din trell. De byrder du byltet og lesset meg på, dem kaster jeg fra meg og vil dem forsmå. Jeg river meg løs for jeg kjeder meg ved forfengelighet, forfengelighet!
Hva er det vel alt, som verden så listig har sminket og malt? Det er bare skygger og drivende sky, det er bare bobler som brister på ny, det er bare gynge-is, svik og fortred, forfengelighet, forfengelighet!
Hva er mine år, som smygende svinner og snikende går? Hva er min bekymring, mitt tyngende sinn, min sorg og min glede og tankens spinn? Hva er vel mitt arbeid, min møye, min sved? Forfengelighet! Forfengelighet!
Å rikdom og gull, du jorderiks avgud i skinnende muld! Du er dog av verdens mest skuffende ting, som vokser og minker og veksles omkring, Hva er du når man deg i solen har sett? Forfengelighet! Forfengelighet!
Akk, ære og glans, hva er vel din blendende krone og krans? Misunnelse sitter deg alltid på rygg, du hemmelig støttes og sjelden er trygg, Så ofte du snubler hvor andre de gled – forfengelighet, forfengelighet!
Akk, kjødelig lyst, din giftige leppe så mange har kyst! Ditt fengende knusk og din flyvende gnist ble mange til evige luer til sist. Din skål ligner honning, men drikken er led – forfengelighet, forfengelighet!
Så far da, far vel! du skal ikke lenger forføre min sjel. Du dårende verden, jeg sier deg av og senker deg ned i forglemmelsens hav. Jeg lengter mot dagen da sorg blir til sang i Abrahams fang, i Abrahams fang.
Der skal mine år begynne i evighets deilige vår. Der skal ikke dagen ved solrenning gry og månen formørkes i ne og i ny. Min Jesus er solen, og sæl er min sang i Abrahams fang, i Abrahams fang.
Min glede og fryd forfriskes av englebasunenes lyd. Ja, Gud han er gleden for meg og for dem. Far opp da, min sjel, og all verdslighet glem! Men glem ei at gleden er lykkelig lang i Abrahams fang, i Abrahams fang!
KILDER: Dansk Biografisk Leksikon Elseth, Egil, Thomas Kingo – veversønnen som ble salmedikter, Oslo 1985 Norsk salmebok, Oslo 1985 Petersen, Richard, Thomas Kingo og hans samtid, København 1887
Evan Luth 