Stikkord: Debatt

I forbindelse med at det i vår skulle velges en ny pave i Roma, oppsto en intens og langvarig debatt i den kristne dagsavisen Dagen. Redaktør Tarjei Gilje diskuterte den 7. mai en påstand fra evangelist Jørn Strand om at den katolske kirke er vranglærende. Som bevis ble nevnt læren om pavens ufeilbarlighet, Maria-dyrkelsen og helgendyrkelsen. Den lutherske teologen Jan Bygstad fremholdt da i en artikkel – «Romerkirken og reformasjonen» – at det i virkeligheten er læren om selve frelsen som er det helt sentrale i romerkirkens avvik fra Bibelen. Der den klare bibelske og lutherske læren er at «mennesket frelses ene og alene på grunn av Kristi gjerning som vår stedfortreder, ved tro, uten noen gjerning eller fortjeneste fra vår side», ser Rom rettferdiggjørelsen «som en helbredelsesprosess, der mennesket samarbeider med Guds nåde og gradvis forvandles».

Den lutherske læren – med sine slagord om Skriften alene, Troen alene, Nåden alene og Kristus alene – ble forbannet av det romerske Tridentinerkonsilet 1548-63. Bygstad poengterte at «avvisningen av evangeliet og av den lutherske frelsesforståelsen er den samme i dag som i reformasjonsårhundret … Det eneste som er endret siden den gang, er samtaleklimaet … Romerkirken forkynner et annet evangelium.» (Dagen 12. mai 2025)

Protestene fra romersk-katolsk side kom raskt og på løpende bånd. Tre lærere tilknyttet Høgskolen NLA (Norsk Lærerakademi), Kim Larsen, Dag Øivind Østereng og Peder Solberg, alle tidligere lutheranere, skrev hver sine motinnlegg. Bygstads anklage om «et annet evangelium» er ifølge dem en alvorlig påstand og en grov forenkling. For også romerkirken lærer at mennesket frelses av nåde, ved troen. «Rettferdiggjørelsen forstås i katolsk teologi ikke som en gjerning av oss, men en nådens gave som også forvandler,» skriver Kim Larsen, og oppsummerer at «kjernen i denne konflikten handler … om autoritet. Hvem har fått myndighet til å tolke Skriften og forkynne evangeliet på Kirkens vegne (jf. Matt 16,18–19)? Når Skriften løsrives fra Kirkens autoritet, blir det i realiteten hver mann sin pave. Bygstad avviser Roma, men tar selv plass på stolen.» (Dagen 14. mai 2025)

På det siste svarte Bygstad at selv om det er sørgelig at den protestantiske kristenhet er blitt svært oppsplittet, er alternativet – å underordne seg pavens autoritet – «ikke holdbart, rett og slett fordi det er ubibelsk. Å gi lederen for et religiøst hierarki en slik myndighet, er å institusjonalisere et epistemologisk hegemoni som allerede i utgangspunktet gjør det umulig å stille spørsmålstegn ved noe som helst av det som læres. Autoriteten blir selvbekreftende, det kan pr. definisjon ikke finnes noen motsetning mellom Skrift og kirke. Kirkens lære fungerer som teologisk overbygning over og legitimering av den pavelige autoritet.»

«Den lutherske bekjennelsen hviler rent erkjennelsesteoretisk i overbevisningen om at Bibelen er klar fordi den er «Den Hellige Ånds bok». Den Hellige Ånd vet å tale klart, tydelig og forståelig, – han driver ikke med tåketale som må «tolkes» av en kirkelig autoritet som gjør krav på enerett til å forstå det bibelske vitnesbyrd korrekt. Det tolkningsmonopol som paven gjør krav på, gjør mennesket avhengig av Rom som synlig frelsesinstitusjon i stedet for av Guds Ord. Men det er en hovedsak for reformasjonen å fremholde at Skriften alene er troens kilde, og at et menneskes evige salighet står og faller med forholdet til Guds ord: «Hør, så skal du leve!» (Jes 55,3)»

Vedrørende rettferdiggjørelsen, svarer Bygstad at han er fullt klar over at også Rom lærer at frelsen er «av nåde»: «Problemet er imidlertid at Rom legger noe annet i nådebegrepet enn den lutherske tro og bekjennelse gjør.» Han henviser til vedtak fra tridentinerkonsilet som dogmefestet hva som er forpliktende katolsk lære (og som bekreftes av Den Katolske Kirkes Katekisme), blant andre Canon 9:

«Hvis noen sier at den ugudelige rettferdiggjøres av tro alene, og forstår dette slik at intet annet som kan medvirke til rettferdiggjørelsens nåde, er nødvendig, og at det på ingen måte er nødvendig for ham å forberede eller disponere seg med en bevegelse av egen vilje: Han være forbannet!»

Tridentinerkonsilet fordømmer med rene ord det som er sentrum i luthersk evangelieforståelse – og Paulus’ undervisning i Rom 3-4 og Gal 2-4. «Det skjelnes ikke mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, mennesket er rettferdiggjort i samme grad som det er helliggjort. Rettferdiggjørelsen er en gradvis helbredelsesprosess der nåden samvirker med den frie vilje. Av denne grunn tales det om «fortjeneste» (meritum) i denne sammenheng.» Men, understreker Bygstad videre, «det trengs intet i tillegg til det Jesus har gjort, Jesu rettferdighet er fullkommen: Dette er ikke noe som er avhengig av min helliggjørelse, det Jesus har gjort er fullt tilstrekkelig til å stå rettferdiggjort i Guds øyne. Han tilføyer at «begrepet «rettferdiggjørelse» som Paulus anvender særlig i Romer- og Galaterbrevet, er hentet fra samtidens rettsspråk: Det betyr «frikjennelse». Når en person står anklaget i retten, og retten finner ham uskyldig, blir han frikjent. Slik blir en synder frikjent fordi Jesus har gått i hans sted (Rom 3,21ff).»

Til dette svarte katolikkene at Bygstads og den gamle lutherske lære om rettferdiggjørelsen, der «mennesket blir rettferdig, ikke fordi det er blitt forvandlet, virkelig rettferdig, men fordi Gud sier det,» er noe som «reduserer evangeliet til et stykke religionspsykologisk spill, og frelsen til et teologisk regnestykke i himmelen». (Dagen 25.06)

Ifølge Bygstad er dette en bespottelig påstand. «Fundamentalt i Paulus’ undervisning om rettferdiggjørelsen er ordene om Abraham: «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet» (1 Mos 15,6; Rom 4,3 Gal 3,6). Det er Herren som gjør dette, «tilregner» rettferdighet. Det er dette som er saken i den lutherske bekjennelse (Conf Augustana, art 4). … Lutherdommen fornekter ikke på noen måte helliggjørelsen, at det også skjer noe i menneskets liv, men avviser bestemt – med Paulus – at våre gjerninger/helliggjørelse kan bidra noe som helst i rettferdiggjørelsen.»

Bygstad ble videre beskyldt for å ha en dårlig økumenisk holdning, ved å «bli værende på 1500-tallet i dialogen om katolsk tro». «Den katolske kirke har utdypet og presisert sin forståelse i nyere tid.» Det ble henvist til «Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen» som i 1999 jo ble undertegnet av representanter for både den lutherske og romersk-katolske kirke. Bygstad repliserte at de lutherske undertegnerne den gang var liberalteologer og på ingen måte gode representanter for ekte lutherdom.

I tillegg til Jan Bygstad og de nevnte katolikkene, var også en rekke andre debattanter involvert, blant dem bibelskolelærer, forkynner og tidligere redaktør i Dagen, Johannes Kleppa. I artikkelen «NLA ble ikke opprettet for å fremme katolsk teologi» undret han seg over at ansatte ved NLA Høgskolen er forsvarere av katolsk lære og angriper luthersk lære. Basis for skolen er nemlig fortsatt: «NLA Høgskolen bygger på den kristne tro slik den er uttrykt i Bibelen og den evangelisk-lutherske bekjennelse.» Han «opplever det som et stort problem og som illojalitet å bruke den tilliten en har fått ved en luthersk institusjon … til å fremme katolsk teologi.»

Jan Bygstad fortjener takk for sitt solide forsvar av luthersk lære i hele tretten debattartikler som ble lærerike for mange lesere. I vår tid, hvor det er så vanlig at kristne ledere relativt enkelt konverterer fra lutherske kirker til Rom, er det nødvendig å gjøre det klart hvor store forskjeller det faktisk er mellom romersk-katolsk og ekte luthersk lære. Sofie Braut, en av redaktørene i Dagen, mente at samarbeidet mellom lutheranere og katolikker i politisk-etiske og sosial-etiske spørsmål kanskje må revurderes, etter at debatten har vist hvor stor den teologiske kløften i virkeligheten er.

(Publisert i Tidskriften Biblicum, 4/2025 – «Utblick över samtiden» )