Konstantin den store var romersk keiser i perioden 306-337 e.Kr. Han gjorde slutt på forfølgelsen av de kristne og grunnla Konstantinopel som hovedstad for et nytt kristent rike.
Som ung mann hadde han vært soltilbeder og vitne til de harde kristenforfølgelsene under keiserne Galerius og Diokletian. Men i 313 innførte Konstantin allmenn religionsfrihet gjennom Milano-ediktet. Etter hvert ga han stadig større privilegier til den kristne kirken. I 321 ble søndagen erklært som helligdag, og kristne symboler begynte snart å pryde keiserens mynter. Kristendommen ble imidlertid ikke Romerrikets offisielle statsreligion før i 380, under keiser Theodosius.
Konstantin engasjerte seg sterkt i teologiske spørsmål og ønsket enhet og harmoni i kirken. Den arianske vranglæren var blitt årsak til mye splittelse og uro. Arius, en teolog fra Alexandria i Egypt, hadde rundt år 318 begynt å fornekte at Guds Sønn – i likhet med Gud Faderen – hadde eksistert fra evighet av.
For å løse konflikten innkalte Konstantin i 325 til et konsil (kirkemøte) i byen Nikea, dagens Iznik i Tyrkia. Dette var det første møtet der biskoper fra alle Romerrikets provinser, sammen med en del prester, diakoner og andre, samlet seg, totalt om lag 300 personer. Keiseren besørget transport, kost og losji for alle. Han var selv til stede under møtet og skrev under på den første utgaven av den nikenske trosbekjennelsen, der det slås fast: «Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen (gresk: homoousios) som Faderen.»
Arius og hans tilhengere nektet å underskrive og ble ekskommunisert. Trosbekjennelsen ble senere bearbeidet og utvidet på konsilet i Konstantinopel (år 381). Med sine formuleringer om Jesu guddommelighet har den fortsatt en viktig betydning for kirken i dag.
Stat og kirke
Nikea-konsilet markerte starten på en tett kobling mellom kirke og stat. Keiser Konstantin tok en aktiv rolle i kirkelige spørsmål og brukte kristendommen til å styrke sin politiske makt. Hans beskyttelse og støtte bidro til at evangeliet nådde flere mennesker, og de kristne fikk endelig frihet fra forfølgelse. Men samtidig førte sammenblandingen av tro og politikk til at kirken mistet sin uavhengighet. Kristendom ble en vei til makt, siden det ble obligatorisk å bekjenne seg som kristen for å få stillinger i keiserens administrasjon.
Martin Luther kritiserte på 1500-tallet hvordan kirken fra Konstantins tid var blitt stadig mer styrt av verdslige interesser. Han mente at de første kristne, som ofte opplevde forfølgelse, hadde hatt en sterkere tro. Kirkens allianse med staten førte til korrupsjon og maktmisbruk. Luther kritiserte skarpt pavens dobbeltrolle som både verdslig og åndelig hersker. Under paveveldet lå fokus ofte på politisk makt og materiell rikdom, mens evangeliet ble undergravd og etter hvert nesten glemt. Kirken trengte en reformasjon.
