– 500 år siden
1526 – Fem år var gått siden Martin Luther ble lyst i bann av paven. Fra Wittenberg, reformasjonens sentrum, hadde evangeliet spredt seg stadig videre ut. En viktig tanke for Luther var at Guds ord skulle forkynnes slik at vanlige folk kunne forstå. Han hadde derfor oversatt Det nye testamente til et flytende og forståelig tysk og også diktet en mengde nye tyske salmer. Stadig flere steder begynte man nå å feire gudstjeneste på morsmålet; bønner, tekstlesninger og salmer var ikke lenger på latin, men tysk. Men det virket forvirrende med så mange ulike nye gudstjenesteordninger, så Luthers venner ba ham om å utforme en felles standardliturgi til bruk over alt.
Luther nølte, fordi han ikke ville at èn bestemt ordning skulle bli en tvangstrøye. Det viktige er at evangeliet forkynnes rett og at sakramentene forvaltes etter Kristi innstiftelse. Der Ordet lyder og sakramentene deles ut, er Jesus selv nær – til trøst, til frelse og til liv.
Men i begynnelsen av året 1526 ble endelig Luthers «Tyske Messe» (Deutsche Messe und Ordnung des Gottesdiensts) publisert. I forordet understreket han at det var en fri sak om menigheter ville bruke denne nye gudstjenesteordningen fra Wittenberg. Han nevnte også at han ikke hadde noe imot latin. Det ideelle hadde vært at folk i menigheten var så språkkyndige at man kunne vekslet fra søndag til søndag mellom gudstjenester på latin, gresk, hebraisk og tysk.
Bortsett fra prekenen, skulle hele gudstjenesten synges. Pastoren skulle messe/synge både kollektbønn, epistel- og evangelietekster, nattverd-ordene, velsignelsen med mer. Det var viktig for Luther at den musikalske drakten måtte passe godt til det tyske språkets egen talerytme og melodi. Derfor hadde han selv komponert ny musikk og fått hjelp av komponisten Johann Walter med å arrangere, slik at toner og ord skulle gå perfekt sammen.
Noen år tidligere hadde menigheten vært til stede i kirken og hørt klokker, sett røkelse, hørt presten lese og synge og be på latin, og lyttet til et kor som også mest sang på latin, det gamle kirkespråket som folk flest ikke forsto noe særlig av. Men nå ble de mye mer involvert ved at de fikk synge tyskspråklige salmer og liturgiske sanger. Evangeliet om frelseren Jesus som døde for våre synder og sto opp igjen, nådde dem på en ny måte når de også fikk delta i gudstjenesten med sine egne stemmer og på sitt eget morsmål.
Luther beholdt mye av den gamle messens struktur. Det nye – utenom bruken av morsmålet og menighetens deltagelse i sangene – var at prekenen nå fikk en mer sentral og større plass; for folk behøvde opplæring og hjelp til å forstå Bibelen. Og luket bort var påkallelsen av helgener samt bønner som framstilte nattverden som et offer presten gjentatte ganger bar fram for Gud. Sakramentet er jo i stedet Guds gave til menigheten. Slik tenkte reformatorene også om gudstjenesten generelt: Her er det Gud som tjener oss, ikke først og fremst vi som tjener ham. I sin store nåde gir han oss syndenes tilgivelse helt ufortjent, for Kristi skyld alene.
Innhold og rekkefølge i den nye tyske gudstjenesteordningen:
- En åndelig sang eller tyskspråklig salme
- Kyrie eleison (tre ganger)
- Kollektbønn (lest med ansiktet mot alteret)
- Epistel (lest vendt mot tilhørerne)
- En tysk salme (sunget med hele koret)
- Evangelietekst (lest vendt mot tilhørerne)
- Trosbekjennelsen – sunget på tysk
- Preken (over evangelieteksten)
- Parafrase over Fadervår
- Altergang – for dem som ønsker det
- Velsignelse av brødet
- Elevasjon av brødet som Kristi legeme
- Utdeling av Kristi legeme
- Parafrase på tysk over sanctus (eller en av salmene «Gott Sei Gelobet» og «Jesus Christus unser Heiland»)
- Velsignelse av vinen
- Utdeling av Kristi blod
- Sanctus eller Agnus Dei på tysk (eller en av «Gott Sei Gelobet» og «Jesus Christus unser Heiland»)
- Takksigelseskollekt (bønn)
- Den aronittiske velsignelsen lyses
Innflytelsen fra Deutsche Messe ble stor. Den la grunnlaget for den lutherske gudstjenestetradisjonen i Tyskland, Norden, og etter hvert store deler av verden. Bibeloversettelser, katekismeundervisning og menighetssang hørte tett sammen med de nye liturgiene. I dag, 500 år senere, har kirker i Afrika, Asia, Amerika og her i Europa gudstjenester der evangeliet høres på det språket folk forstår: «Kom til meg, alle deres som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» «Dine synder er tilgitt!» «Dette er Jesu legeme, gitt for deg. Dette er Jesu blod, utgytt for deg.» Vi får motta ham og gavene han gir oss gjennom nådens midler, evangeliet i ord og sakrament – uten noen språklige barrierer.
At vi får ha både Bibelen, salmebøker og gudstjenesten på norsk er en betydningsfull arv fra den lutherske reformasjonen som vi kan være svært takknemlige for.
(Artikkel i Bibel og Bekjennelse 1/2026)
Evan Luth 