På første halvdel av 1500-tallet var kjetteri, dvs. forfalskning av den kristne lære, en forbrytelse man kunne bli dømt til døden for. Så da keiser Karl V våren 1521 offentliggjorde sitt Worms-edikt, der Martin Luther ble fordømt som kjetter på grunn av sin avvisning av den katolske kirkes lære og praksis, ble det plutselig farlig å være tilhenger av den lutherske lære. Det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe Luther. Reformatoren selv ble holdt i skjul på hemmelig sted av vennene sine.
Luthers skrifter fikk mange lesere, blant annet i Nederlandene. Noen av hans ordensbrødre i augustinerklosteret i Antwerpen hadde studert i Wittenberg. I 1522 bekjente alle munkene i dette klosteret seg offentlig til den lutherske lære. Samtlige ble da arrestert og sendt til fengselet i Vilvorden i nærheten av Brussel, der de ble forhørt av blant andre generalinkvisitoren i Köln. Munkene ble redde da de forsto at de risikerte å bli brent på bål. Alle unntatt tre av dem bøyde seg derfor for kravet om å trekke tilbake sin lutherske bekjennelse, og de ble satt fri.
Hendrik Voes, Jan van Essen og Lambrecht Thorn var de tre unge mennene som holdt fast ved bekjennelsen. Inkvisitorene gjorde klart et dokument med sekstito kjetterske lærepunkter som var mer enn nok til å få dem dømt. Fangene ble den 1. juli 1523 ført i prosesjon til stortorget ved rådhuset i Brussel, der det var gjort klart til bålbrenning. I folkemengden som var samlet for å se på var inkvisitorene og en del dominikaner-, fransiskaner- og karmelittmunker. De tre mennene ble fratatt sine munkeordensdrakter og kledd i svarte og gule kjetterkjortler. De fikk en siste mulighet til å frasi seg sin evangeliske tro. Lambrecht Thorn ba om noen dagers betenkningstid og ble sendt tilbake i fengsel (hvor han ble værende til han døde en naturlig død seks år senere. Venner smuglet inn mat og teologisk litteratur, inkludert et personlig brev fra Luther.)
Hendrik Voes og Jan van Essen avslo blankt å trekke tilbake sin bekjennelse. Da ble de bundet til staken og bøddelen tok fakkelen og tente på. Mens ilden flammet opp, sang de to martyrene lovsangen Te Deum laudamus – O store Gud, vi lover deg.
I løpet av få dager ble det trykket og spredt en liten pamflett som fortalte detaljene om hendelsen. Den anonyme forfatteren sympatiserte med ofrene, han mente en stor urett var begått og at myndighetene var noen kjeltringer.
Da Luther fikk vite hva som hadde hendt, gråt han og sa: «Jeg trodde det var jeg som skulle bli den første til å dø som martyr for det hellige evangeliet. Men jeg er ikke verdig.» Deretter satte han seg ned og skrev et trøstebrev og en sang til de kristne i Nederlandene. «Ein neues Lied wir heben an» (Vi løfter opp en ny sang) handler om hendelsen i Brussel og viser Luthers store begavelse som dikter. Etter denne debuten fulgte et skred av nye salmer og sanger fra hans hånd, og Ein neues Lied ble publisert i en av de første lutherske salmebøkene fra året 1524.
(Illustrasjon fra Historien der Heyligen Außerwölten Gottes-Zeügen, Bekennern und Martyrern av Ludwig Rabus, Strassburg 1554: Martyrium von Johann Esch und Heinrich Voes. Wikimedia Commons)
Evan Luth 