Nå i den mørkeste tiden på året får vi tenne lys og tenke på han som kom til jorden for å gi oss sin fred midt i verdens ufred og nød, mens vi synger de vakre adventssalmene våre. Som den vi her skal kikke litt nærmere på: Veni, redemptor gentium. Denne juvelen ble skrevet på latin av biskop Ambrosius av Milano så tidlig som på 300-tallet og er dermed en av de aller eldste menighetssalmene vi har.
Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleis koma må.
Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.
Salmedikteren er fylt av undring idet han ser fram til feiringen av Frelserens fødsel. Ja, for det at Guds evige Sønn ble menneske, «unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria», er noe helt uten like. Det var forutsagt i Skriften og burde sånn sett ikke ha kommet helt overraskende; likevel er dette noe vi aldri kan slutte å undre oss over. Guds profet hadde talt om at en jomfru skulle føde en sønn, et barn med navn som «Veldig Gud» og «Fredsfyrste» (Jesaja 7,14; 9,6). Og denne lovede Messias skulle samtidig være en enkel «spire» som ble foraktet og ikke regnet for å være noe (Jesaja 53,2-3). Det var armod og nød allerede den natten han kom til verden, et lite menneske av kjøtt og blod som oss, og ble lagt i en krybbe, matfatet til dyrene. Men han er jo samtidig det levende og livgivende Ordet, Gud selv, som står høyt over verden, og alt i verden er blitt til ved ham! (Joh 1,1-3.10). Hvorfor kommer han på denne måten? Noe så underlig!
Denne salmen av Ambrosius fikk en viktig funksjon da feiring av advent begynte å bli vanlig blant kristne fra 400-tallet. Martin Luther laget en ny tysk oversettelse (Nun komm der Heiden Heiland) til adventsfeiringen i 1523. Samtidig omformet og forenklet han den gamle middelaldermelodien (muligens komponert av Ambrosius) som hadde vært vanlig å bruke, til den versjonen vi er mest vant med nå i dag. Siden 1500-tallet har salmen ofte blitt plassert på hedersplassen lengst framme i salmebøkene. Nynorskversjonen her i artikkelen er gjort av Bernt Støylen og står som nr. 1 i Norsk Salmebok 1985.
Utan synd han boren er
Som all synd for verdi ber.
Han er både Gud og mann,
alle folk han frelsa kan.
Jesus er født uten synd. På den måten er han helt ulik oss, vi som med kong David må bekjenne at med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv (Sal 51,7). Engelen Gabriel sa til jomfru Maria at fordi det var Den Hellige Ånd som skulle sørge for at hun på mirakuløst vis ble gravid, ”skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn” (Luk 1,35). Han måtte være slik, hellig og syndfri – og et sant menneske, samtidig som han er sann Gud – for å kunne frelse oss. For han skulle være vår alles stedfortreder og oppfylle lovens krav til oss om syndfrihet. Og da han døde på korset, var det ikke på grunn av noen egne lovbrudd og synder han hadde gjort, men på grunn av våre og hele verdens synder, som ble lagt på ham.
Aurelius Ambrosius (ca 339 – 397 e.Kr.) ble født i Trier (i dagens Tyskland) og kom tidlig til Roma for å studere jus, retorikk og litteratur. Allerede som ung mann ble han utnevnt til guvernør og stasjonert i Milano, en av Romerrikets største og viktigste byer. Innbyggerne der fikk snart stor sans for sin nye leder.
Da biskopen i Milano døde, ble det stor uenighet om hvem som skulle velges til ny biskop. Ved bispevalget var Ambrosius til stede i den fullsatte kirken, og fordi det var hans ansvar å holde ro og orden i byen, grep han ordet for å prøve å roe ned den anspente stemningen. Mens han talte, hørtes plutselig i forsamlingen en barnestemme som ropte «Ambrosius, biskop!» Dette ble oppfattet som Guds røst, og mange flere begynte å rope det samme. Først var han motvillig, men det var bortimot umulig å stå imot, da til og med keiseren ønsket dette. (Romerrikets mektige ledere hadde nylig begynt å vise stor interesse og respekt for kristendommen.) På dette tidspunkt var Ambrosius ennå bare katekumén, dvs. en som mottar undervisning som forberedelse til dåp. Men ikke lenge etter ble han døpt, og en uke senere vigslet til biskop, den 7. desember i år 374.
Ambrosius kastet seg over teologistudiene og ble en fremragende kirkeleder og teolog som underviste mange gjennom sine prekener og skrifter. Han la også stor vekt på sanger og hymner som et middel for å nå ut til folk og fremme den rette tro.
På 1500-tallet henviste de lutherske reformatorene gjerne til Ambrosius’ skrifter for å gjøre det klart at læren om rettferdiggjørelse ved troen alene overhodet ikke var noe ubibelsk og nytt som Luther hadde funnet på. I Den augsburgske bekjennelses artikkel 6 leser vi: «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen.»
Frå Gud Fader kom han her,
heim til Gud hans vegar ber,
ned han fór til helheims land,
uppfór til Guds høgre hand.
Som i den apostoliske trosbekjennelsen nevnes her Jesu nedfart til helvete/dødsriket (”helheims land”). I Martin Luthers oversettelse av salmen står det: fuhr hinunter zu der Höll. Det handler altså om pinens sted, helvete, Hölle, og ikke noe slags ”skyggenes land” eller ”ventestedet for de døde”, som er ideen mange forbinder med uttrykket ”dødsriket”. Jesus steg ned til helvete, ikke for å lide, men for å proklamere sin seier over djevelens og dødens makt (Jf. 1 Pet 3,19). Ambrosius’ salme er litt som en trosbekjennelse i sangform; med korte setninger får han uttrykt mye av det viktigste i vår kristne tro.
Du som er Gud Fader lik,
ver i vanmakt sigerrik!
Med din guddoms velde kom,
styrk oss i vår armodsdom!
Spørsmålet om Jesu guddom, og at hans makt er like stor som Faderens, var viktig for de kristne på 300-tallet, fordi vranglærere sto fram og hevdet det motsatte; det ble påstått at Jesus ikke var like evig som Faderen, og mindre mektig. Så Ambrosius understreker her at Sønnen ”er Gud Fader lik” med ”guddoms velde”. For han er jo, som vi sier i Den nikenske trosbekjennelsen (fra samme tidsperiode): ”av samme vesen som Faderen”. Men tenk, det var ved å legge sin store guddomsmakt til side og bli svak her på jorden at Jesus vant seier over mørkemaktene (Jf. Fil 2,6-8). Nå både kan og vil han styrke oss arme, svake kristne i den troskampen vi må stå i.
Klårt di krubbe skina kan,
ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er,
trui alltid ljoset ser.
Lov og takk, du Herre kjær,
som til verdi komen er!
Fader god og Ande blid,
lov og takk til evig tid!
Med det nyfødte barnet som er lagt i krybben er det kommet et stort lys inn i denne verdens nattemørke. Jesu fødsel og liv her på jord, hans død og oppstandelse er en oppfyllelse av profetiene i den hellige Skrift. Gud har holdt sine løfter. Messias er kommet i kjød, og han kommer i hjertene våre ved troen; han skal også komme igjen i herlighet til sist. Dette budskapet fyller hjertene våre med adventshåp og fred, takk, lovsang og sann juleglede.
Evan Luth 