Tese 12 (del 1:2)

For det åttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren framstiller det som om anger og bot sammen med troen er en årsak til at det gis syndstilgivelse.

 

 

Her er det ikke spørsmål om anger og bot, dvs. omvendelse er nødvendig for en som vil vinne syndstilgivelse. Da Herren første gang trådte fram offentlig og forkynte, ropte han: Omvend dere og tro på evangeliet. Han nevnte omvendelsen først. Hver gang denne betegnelsen står sammen med det å tro, betegner den ikke noe annet enn anger og bot. Da Kristus samlet disiplene om seg for siste gang, sa han: ”Det er skrevet at Messias skulle lide og dø og oppstå den tredje dag, og omvendelse og syndstilgivelse forkynnes i Hans navn” (Luk 24,46-47). Hvorfor kreves omvendelsen like gjerne som troen? Vår Herre gir selv forklaringen med disse ordene: ”Det er ikke de som er friske som trenger lege, men de syke.. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse” (Matt 9,12-13). Med slike ord bevitner Herren at omvendelsen er absolutt nødvendig, fordi den forbereder for troen. Uten ville en bare være blasert og forakte innbydelsen til den himmelske gledesfesten. Så langt tilbake som til Salomo finner vi dette ordspråket: ”Den som er mett, vraker honning, men for den sultne er alt søtt!” (Ordspr 27,7). Hvor der ikke er åndelig hunger eller tørst, vil ikke Herren Jesus bli tatt imot. Så lenge en ikke er blitt redusert til en fattig, fortapt og fordømt synder, vil en ikke ha alvorlig trang til en frelser. Men imidlertid er ikke angeren i seg selv årsaken til syndsforlatelsen. Den er ikke nødvendig med hensyn til syndsforlatelsen, men for troen, som griper syndsforlatelsen. Her vil da gi vår forklaring på hvorfor vi mener at den påstanden at anger og bot betinger syndsforlatelsen, er å blande sammen loven og evangeliet:

1. Anger og bot er en virkning av loven. Å betrakte den som en betingelse og grunn for syndsforlatelsen, er det samme som å vende loven om til et nådebudskap, og evangeliet til lov – og det ville være en pervertering som kullkastet hele kristendommen.

2. Botferdigheten er ikke engang en god gjerning. For boten som går forut for troen, er ikke noe annet enn en menneskelig smerte og lidelse. Den består jo av kval, smerte, pine og en følelse av å være knust, alt sammen virket av lovens hammerslag. Det er ikke en kval som mennesket selv har skaffet til veie, for han vil jo aller helst være kvitt alt slikt, men likevel uten å makte det. Det er Gud selv som har slått ned på ham med loven i sin hånd. Han ser heller ingen mulighet til å unnslippe Guds dom. Så hvis han setter seg til å meditere med det sikte å fremskaffe anger og bot, vil han aldri nå målet på denne måten. Ekte omvendelse virkes alene av Gud bare dersom loven får bli forkynt i sin fulle strenghet og mennesket ikke setter seg aldeles til motverge.

På grunn av mangel på erfaring, frykter mang en predikant at de kan komme til å drive folk til fortvilelse med sin lovforkynnelse. De skjuler ikke at bot må gå forut for troen, men er redde for at dersom de ikke straks tilføyer en eller annen setning om frelse, så vil et medlem av menigheten kanskje bli aldeles motløs. Derfor modererer de seg og forsikrer tilhørerne om at den angerens smerte det tales om, ikke behøver å være så veldig stor. Gud vil nok ta imot dem når de bare ønsker å angre. En slik trøsterik moderering fremstiller fremdeles boten som en betingelse for syndsforlatelsen, og det er en falsk trøst. Det predikanten burde si, var dette: Hør! Når du nå hungrer og tørster etter Guds nåde, har du all den anger og botferdighet du behøver. Gud krever ikke angeren som et soningsmiddel for syndene dine, men bare for det formål at du skal bli revet ut av sikkerheten og tryggheten din og begynne å spørre: ”Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?”

Derfor syntes Luther da han først hadde grepet meningen med ordene: ”gjør bot – omvend dere” at de smakte bedre enn alle andre Skriftens ord, for de krevde ikke at han selv skulle prestere angeren og det botferdige sinn, men var en alarmklokke som varslet syndens alvor og skapte trang til å søke Guds nåde. Slik forberedte kallet om omvendelse for kunnskapen om Jesus og at han ville bli tatt imot av Frelseren når han bare kom som han var: en synder i stor kval og nød.

Et menneske skal ikke sette seg til å undersøke hvordan det er fatt med botferdigheten, om den er bra nok til å bli tatt imot av Jesus. Hans stadige grubling om han er skikket til å komme til Jesus, viser med all ønskelig tydelighet at han er det. Har han ønsket om å være hos Jesus, så er han rett omvendt og botferdig, selv om han ikke føler så mye. Det er nøyaktig det samme som når en begynner å tro evangeliet.

(Fortsettelse følger neste fredag: Tese 12 (del 2:2)

Tese 11

For det sjuende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man bare vil gi evangeliets trøst til dem som på grunn av kjærlighet til Gud er blitt gjort botferdige ved loven, og ikke til dem som omvender seg av frykt for Guds vrede og straff over synden.

Embed from Getty Images

 

Helt siden syndefallet har loven hatt en hensikt, nemlig å føre menneskene til syndserkjennelse. Den har ingen kraft til å fornye dem. Dette er forbeholdt evangeliet. Bare troen virker kjærlighet. Ikke vår egen kjærlighet eller sorg over synden leder til åndens gjerninger. Det er tvert imot slik at så lenge vi hater Gud, er vi uvitende om det faktum at Han er blitt en forsonet Gud og vår Far ved Kristus. En uomvendt som påstår at han elsker Gud, gjør seg skyldig i løgn og hykleri, selv om han kanskje ikke er seg det bevisst. Han stiller opp et besnærende, men uoppnåelig krav, for bare troen på evangeliet kan føde et menneske på ny. Følgelig kan en ikke elske Gud så lenge en ikke eier troen. Å kreve av en stakkars synder at han av kjærlighet til Gud skal angre og kjenne sorg over sine mange synder, er å pervertere både loven og evangeliet.

Her er hva Bibelen lærer: Synderen skal komme til Jesus akkurat slik som han er, selv når han må erkjenne at det i hjertet hans bare er hat til Gud, og han ikke vet om noe tilfluktssted han kan flykte til og bli frelst. En som forkynner evangeliet klart og rent, vil vise en slik stakkar hvor enkelt det er å bli frelst: Når han ser seg fortapt og fordømt og ikke vet hvordan han skal komme unna straff og dom, skal han komme til Jesus med det hjertet som er så fullt av ondskap og hat både til Gud og Hans lov, og Jesus vil ta imot ham som han er. Det er Han som skal ha ære når det viser seg sant at Jesus tar imot syndere. Den det gjelder, må ikke først bli et nytt menneske, skal ikke først rense seg eller endre livsførsel før han kommer til Jesus. For den eneste som kan gjøre ham bedre, er nettopp Jesus, og Han vil også gjøre det når han bare vil vise Frelseren tillit og tro.

Rom 3,20: Det er ikke kjærlighet loven virker, men syndserkjennelse. Og en person kan selvsagt bringes til den erkjennelsen uten å elske Gud.

Rom 5,20: Mang en synd ligger der og likesom slumrer i den som enda ikke er under lovens påvirkning. Når du så forkynner loven for ham i all sin strenghet, så den slår ned i samvittigheten som lyn og torden, vil det vise seg at han aldeles ikke blir et bedre menneske ved det. Men tvert imot bare verre. Han tar til å sette seg opp mot Gud: ”Hva! Skal jeg fordømmes? Det er sant og jeg vet at jeg nok har stått Gud imot. Men det er jo ikke min feil. Jeg kan slett ikke hjelpe for det.” En slik virkning får lovforkynnelsen. Men den driver også folk til desperasjon og fortvilelse. Og velsignet er den som er brakt dit: Han er et avgjørende skritt nærmere sin egen frelse. For en slik en vil ta imot evangeliet med stor glede, mens andre, som ikke har gjennomgått denne prosessen, bare spotter hånlig når evangeliet blir forkynt for ham: ”Det er en altfor lett vei til himmelen.” Bare en arm stakkar og fattig synder som er brakt til randen av fortvilelse, vil oppdage hva for et gledens budskap evangeliet er, og gripe fatt i det med stor glede, jmf. Rom 4,15. 7,7-8, Gal 3,21, 2 Kor 3,6.

Disse bibeltekstene blir tydelig forklart og anskueliggjort med eksempler i Skriften, eksempler som klart forteller hva et menneske skal gjøre før og etter sin omvendelse. Under den første kristne pinsefesten var en stor mengde mennesker samlet ved templet i Jerusalem og lyttet oppmerksomt til Peters appell. Kjernen i prekenen var en påstand og påminnelse om at de hadde drept Messias, Jesus fra Nasaret og derfor hadde grunn til å frykte Guds vrede og straff. Straks Peter berørte nevnte sak og rettet en anklage mot dem, ble de av Den Hellige Ånd slått av frykt. Skriften sier at de ble rammet i hjertet og tenkte: ”Har vi virkelig gjort det, da er vi fortapte.” De sa ikke: ”Å, vi er så leie for at vi har bedrøvet vår trofaste Gud.” Det var ikke av kjærlighet til Gud, men av frykt og redsel de ropte: ”Hva skal vi gjøre?” Heller ikke svarte Peter: ”Kjære dere! Nå vil vi først undersøke om det er rett fatt med omvendelsen deres, om den er en frukt av kjærligheten til Gud eller skyldes frykt for syndens straff og helvete.” Tvert imot oppfordrer han til omvendelse og dåp i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse. Og Skriften opplyser at de straks lot seg døpe. Sinnsforandringen besto i at de nå ikke lenger hadde lyst å være Kristi mordere, men heller tro på ham. Derfor tok disiplene imot dem og føyde dem inn i rekken av frelste.

Også det som blir fortalt om fangevokteren i Filippi, er en god illustrasjon til nettopp dette. Da han trodde at alle fangene hadde greid å unnslippe under jordskjelvet, ble han grepet av skrekk og ville begå selvmord. Men Paulus ropte: ”Ikke gjør deg noe. Vi er her alle”, og fangevokteren falt skjelvende ned for apostelens føtter og spurte: ”Hva må jeg gjøre for å bli frelst?” Det var bare frykt og angst som beveget ham nå. Paulus svarte ikke: ”Først må du nå angre syndene dine av kjærlighet til Gud”, men: ”Tro på Herren Jesus Krist, så vil du bli frelst, du og hele ditt hus.” Saulus hadde jo opplevd nøyaktig det samme selv. Da evangeliet med sin kraft traff hjertet hans, ble denne mannen som var så full av vrede og ondskap, revet ut av sine villfarelser og misgjerninger. Og nå foreskrev Herren denne synderen som først hadde vært så forskremt, redd og knust, men deretter hadde tatt trøst av evangeliet, at han istedenfor å forfølge heller skulle bekjenne Hans navn etter å ha mottatt dåpen som pant på syndsforlatelsen.

Når du forkynner, så vær derfor ikke gjerrig og påholden med evangeliet, men gi dets trøst til alle, også de sværeste syndere. Når de er forskremte og redde for Guds vrede og straff, er de fullt ut forberedt for evangeliet. Sant nok strir dette mot vår fornuft, vi synes det er merkelig at slike knekter skal få trøst med en gang. Vi tenker at de først skulle måtte lide store kvaler i samvittigheten.

Der er en setning i Skriften som ofte blir misforstått, nemlig 2 Kor 7,10: ”En sorg etter Guds vilje fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død.” Sorg etter Guds vilje tolker man slik at det skal bety angerens sorg av kjærlighet til Gud, men det er galt.

Apostelen refererer til en sorg som ikke er virket av mennesket selv, men som Gud er opphav til, virket av Hans eget ord. Det blir enda en alvorlig vrangtolkning av den kristne lære å si til en vakt synder at han først må vise botferdighet og anger, og når han så spør hvordan han skal få det til, fortelle at han skal sette seg til å tenke over sakene og prøve å trekke ut eller lokke fram anger fra hjertet. Det finnes ikke en i hele verden som selv er i stand til å fremskape anger. Sorg etter Guds sinn behøves fordi troen er nødvendig. Når Gud dømmer i vrede, vil han skape sorgen i hjertene våre. Vi må ikke tro at angeren er en god gjerning vi kan prestere. Det er tvert imot Guds verk i oss. Han kommer selv med lovens hammer og slår sjelen. En som selv strever med å frembringe botferdighet, vil egentlig helst at sorgen over synden alltid skal vokse og tilta. Den derimot som virkelig er sønderknust av sorg og anger, vil intet heller enn bli kvitt denne kvalen.

De lutherske bekjennelseskirkene gir de arme synderne denne søte trøsten, at når først Gud har vist dem den nåden å vekke av syndens søvn, er de vel forberedt for nådens trone hvor de får syndsforlatelse, det sanne legemiddelet for sykdommen sin. Visselig må de angre, men da ikke for derved å erverve seg nok en fortjeneste, men for at de skal kunne glede seg over alt det som Jesus vil gi dem.

Når jeg forskrekkes over syndene mine, over helvete, død og evig fortapelse og merker at jeg er under Guds vrede på grunn av synden, så er det sorg etter Guds vilje, enda om jeg kanskje er i samme stilling som Luther før han lærte evangeliet rett å forstå. Denne sorgen og bedrøvelsen kommer nemlig fra Gud. Når på den annen side en utuktig, en uthaler og drukkenbolt begynner å sørge over at han har sløst vekk så mye verdifull ungdomstid, har ødelagt seg så aldeles og er blitt for tidlig gammel og senil – så er det en sorg som er av denne verden. Når en mislykket stakkar begynner å plages av tanker på hvordan han på grunn av sitt syndige liv har forspilt sin anseelse, når en som sitter i cellen sin begynner å sørge over sin trang til å stjele, fordi han straffes hardt, så er det verdens sorg, eller en verdslig bedrøvelse. Når en derimot bedrøves og engstes av synden og vet seg fortjent til helvetes straff siden en har krenket den aller Helligste, så er det en sorg etter Guds vilje, virket av Ham, forutsatt at den ikke er frembrakt av ens egen fantasi og egne anstrengelser. Ekte sorg etter Guds vilje kan bare skapes av Gud alene.

(Fortsettelse følger neste fredag: Tese 12)

Tese 10 (del 2:2)

Embed from Getty Images

 

(forts.)

Fil 3,8-9: Her erklærer apostelen at han virkelig er rettferdig. Det har han vunnet ved troen, og ikke ved egen, men ved Kristi innsats. Rettferdiggjørelsen er altså grunnet en annens rettferd. Gud finner slett ikke noe i oss som han kan regne til rettferdighet og kreditere oss. Nei, det er en annens rettferd vi eier ved troen. Vi har verken fortjent eller medvirket til den.

Rom 4,5: Alle som har den rette tro, er klar over at de engang var ugudelige og at det skyldtes et guddommelig nådens under at de kom til tro på sin Frelser da de fikk høre: ”Du er regnet som rettferdig, selv om jeg ikke finner noen egen rettferdighet i deg. Men jeg skjuler deg i min Sønns rettferd og ser nå intet annet i deg enn rettferd.” De vet derfor at den som ikke kommer til Kristus som en ugudelig stakkar, ikke kommer i det hele tatt.

Ef 2,8-9: Her virker det som om Paulus føler at han ikke har understreket kraftig nok hva det er som rettferdiggjør et menneske, som om han er redd for at noen fremdeles kan havne i egenrettferdighet. Først sier han: «For av nåde er dere frelst», og så like etter: «ved tro». Og for at ikke noen skal mene at han har oppnådd dette ved troen som en slags prestasjon, fortsetter han: «Og det ikke av oss selv.» Hva skyldes denne frelsen da? «Det er en Guds gave», og for nå å fjerne den siste rest av tanker om egen eventuell fortjeneste, tilføyer han: «Det hviler ikke på gjerninger», slike som f.eks menneskets kjærlighet eller barmhjertighet. Og han avrunder med å fastslå: «for at ingen skal rose seg.»

Rom 11,6: Her vil apostelen igjen understreke evangeliets nådeinnhold. Han ber leserne merke seg og innrømme at når frelsen er «av nåde», så kan den ikke skyldes noen gjerning av dem, for dette ville jo utelukke nåden. Å legge gjerninger til nåden gjør den innholdsløs og tom. På den annen side teller ikke nåden, eller fortjeneste ville ikke være fortjeneste dersom altså frelsen skulle være av lovgjerninger. Så blir det ikke noe annet tilbake for et menneske enn å tro fullt og fast at han er rettferdiggjort på grunn av Guds rene og evige nåde, ved tro. Når så troen bærer god frukt, kommer denne etter at han har mottatt alt det som var nødvendig til frelse. Først blir en frelst, deretter blir en gudfryktig. Først må han bli gjort til en himmelens arving, før han kan bli et nytt og forandret menneske.

Det er derfor Luther sier at kristendommen er en takknemlighetsreligion. Alt det gode en kristen gjør, skyldes verken tanken på lønn eller fortjeneste. Vi ville ikke vite hva vi skulle ta fatt på for å kunne fortjene lønn. Alt er jo blitt gitt oss: rettferdighet, vår evige arv og vår frelse. Alt som gjenstår for oss, er å takke Gud. Og så er det også slik at Gud har til hensikt å gi den som i dette livet var særlig trofast, en egen ære i tillegg til frelsen. Han vil skjenke ekstraordinære gaver når disse får ærens pris. Det vil bli stor forskjell blant kristne i det kommende livet, og da skal det bli tydelig at selv det aller minste pluss som en helgen mottar ved siden av dem som de andre får, ikke er noen bagatell.

Gode gjerninger er da bare de som tilskynder oss og driver oss til å gi Gud ære. Den sanne troende tenker aldri på å fortjene seg noe ekstra ved sin tjeneste. Han kan ikke annet enn å gi uttrykk for sin takknemlighet ved kjærlighet og gode gjerninger. Hjertet hans er blitt forandret: det er blitt myknet ved den rikdom av Guds egen kjærlighet som han selv har fått oppleve og erfare. Og som om ikke alt dette var nok, er Gud også nådig og god slik at han lønner de gode gjerningene som han selv virker i oss. For alle en kristens gode gjerninger er Guds egne gjerninger.

(Fortsettelse følger fredag 18. mai: Tese 11)

Tese 10 (del 1:2)

Guds nei og Guds ja
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

______________________________________________________________________


For det sjette blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når predikanten omtaler troen som om den kun var en akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannhetene, så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal anvendelse av Ordet å hevde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel.

_____________________________________________________________________

 

Luther lærte at de som vil bli frelst, må eie en tro som virker spontan kjærlighet og gode gjerninger. Men det betyr ikke at troen frelser på grunn av denne kjærligheten, men at troen som er skapt av Den Hellige Ånd og som ikke kan annet enn å gjøre gode gjerninger, rettferdiggjør fordi den klynger seg til Kristi nådige løfter og setter sin lit til Ham. Den virker gode gjerninger fordi det er en ekte tro. Den troende behøver aldeles ikke påskyndes til å gjøre gode gjerninger, hans tro gjør det automatisk. Han er stadig opptatt med å gjøre gode gjerninger, ikke av pliktfølelse og som en gjengjeldelse for at han selv har fått tilgivelse, men kort og godt fordi han ikke kan la være. Det er umulig annet enn at ekte tro driver menneskehjertet til kjærlighetsgjerninger.

Gal 5,6: Når troen ikke virker kjærlighetsgjerninger, skyldes ikke det mangel på kjærlighet, men det faktum at den ikke er ekte, virkelig tro. Kjærligheten skal ikke adderes til troen, men vokse ut av den. Et fruktbart tre bærer ikke frukt fordi noen krever det, men fordi det er livskraftig og ikke vissent. Det beviser sin livskraft når det bærer frukt.

Apg 15,9: En som mener seg å ha en sterk og sann tro, og den vil han aldri oppgi, men som fremdeles har et urent hjerte, må få høre at han lever i stor villfarelse. Han tror slett ikke. Du kan gi din tilslutning til og holde alle de læresetninger som den evangelisk-lutherske kirke forkynner som sannhet, men forblir hjertet ditt i den gamle tilstanden med lyst til synden så du fortsetter å handle imot samvittighetens dom, er troen bare et falsum. Du eier ikke den troen som Den Hellige Ånd omtaler når Han i Skriften bruker ordet ”tro”, for den renser hjertet.

Joh 5,44: Jesus retter en alvorlig anklage mot alle som søker ære av mennesker, med disse ordene: ”Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?» De har slett ingen tro. Det er nemlig en av troens frukter å gi all ære til Gud alene. Alle er vi av naturen hovmodige, stolte og æresyke, og bare Den Hellige Ånd makter å drive ut disse skadelige lastene. Vi blir likevel aldri helt kvitt dem. En rest blir tilbake. Men så snart en troende blir oppmerksom på dem, tar han avstand og fordømmer dem. Han føler seg ytterst skamfull og lei seg og ber Gud om å fjerne den avskyelige stoltheten og hovmodsånden. Vi legger merke til at Frelserens uttalelse er et retorisk spørsmål, som betyr: Dere kan ikke både tro og søke ære av mennesker samtidig. De to tingene utelukker hverandre. For troen bevirker ydmykhet i forholdet til Gud og nesten.

Jakob 2,1: Å foretrekke de rike og ansette fremfor de fattige på grunn av de førstes rikdom, er å gjøre forskjell på folk. Dette er noe som er utålelig for troen. Den troende betrakter ikke folk ut fra deres personlighet, men ut fra deres forhold til Gud. For ham er en fattig tigger som er blitt gjenløst med Guds Sønns dyrebare blod, like mye verd som en konge eller keiser. Slike mirakler virker troen i hjertene våre.

Mange har et altfor grunt syn på troen. De tror den er en blott og bar åndelig funksjon som for eksempel å holde visse bibelske utsagn for sanne. Samtidig mener de at troen godt kan eksistere sammen med de ovennevnte moralske syndene, noe som røper at man holder troen for et menneskeverk. Men sann tro er en skatt som bare Den Hellige Ånd kan virke, og som driver synder ut. Troen og den gode samvittigheten må være følgesvenner. Har en da ikke orden i sin samvittighet, røper det mangel på kristen tro. Om en slik sier apostelen at ”han har lidd skibbrudd i troen” (1 Tim 1,19).

Selv etter omvendelsen kan det være smått bevendt med sann gudsfrykt, og alle syndene våre er alvorlige, også de som kalles for svakhetssynder og som de rettferdiggjorte ikke klarer å kvitte seg med. Selv om de ikke kveler troen, er de ikke noe å spøke med.

Det andre leddet i den 10. tesen hevder at Guds ord, som er loven og evangeliet – ikke blir rett forkynt dersom predikanten fremstiller troen som om den rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel. Hjertets fornyelse med kjærlighet og gode gjerninger som frukt av troen, er ikke det elementet i troen som rettferdiggjør og frelser.

Rom 4,16: Når vi så sterkt hevder læren om rettferdiggjørelse ved tro, er det for å markere at alt skyldes Guds nåde alene. Hvis derfor troen skulle rettferdiggjøre på grunn av en eller annen kvalitet i oss, ville det være inkonsekvent å hevde rettferdiggjørelse av tro. Rettferdiggjørelsen skyldes altså Guds nåde og mottas av troen, men vel å merke ikke en tro av en spesiell god kvalitet. Troen i seg selv kommer her ikke i betraktning, bare det faktum at Jesus Kristus for lang tid siden led og døde og sonet all verdens synd og skyld. Han har gjort og lidd det som skulle gjøres og lides, og vi får ta imot Hans fortjeneste som vår egen. Vi skal ikke legge noe til det fullbrakte verket, bare klynge oss til Ham og ha trøst og glede av det Han gjorde for oss. Skulle det til rettferdiggjørelsen enda høre noe vi må gjøre, ville apostelen her ha trukket en feil konklusjon.

(Fortsettelse følger neste fredag: Tese 10 (del 2:2)

Tese 9 (del 4:4)

 Embed from Getty Images

(forts.)

Siste delen av den 9. tesen understreker særlig nøye at Guds ord blir lagt fram på feil måte «når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises … til å be iherdig og kjempe med Gud for å vinne seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.”

Det fins mennesker som betrakter seg selv som gode kristne til tross for at de faktisk er åndelig døde. Aldri har de følt virkelig smerte over sin synd, aldri vært fylt av redsel eller skremt ved tanken på helvetet som de har gjort seg fortjent til, og de har heller aldri ligget på kne for Gud og jamret under bitre tårer over de lenkene som bandt dem til forferdelige og fordømte synder. Enda mindre har de grått gledens milde tårer og lovprist Gud for hans nåde. De bare leser og hører Guds ord uten synderlig interesse. De går til kirke og mottar syndsforlatelse uten å føle seg fornyet, – de deltar i den hellige nattverden uten noen indre følelse og vedblir å være kalde som is. Av og til når de i sitt indre rystes over sin likegyldighet hva angår frelsen og hvor lite de verdsetter evangeliet, forsøker de å roe hjertet med å fortelle seg selv at den evangelisk-lutherske kirke jo lærer at fraværet av åndelige følelser ikke skal legges så stor vekt på. De resonnerer at denne mangelen ikke kan skade dem, at de likevel kan være gode kristne siden de jo betrakter seg som troende.

Men de er under et alvorlig selvbedrag. Mennesker i denne tilstanden eier bare en død intellektuell tro, en leppenes tro. Med munnen kan de nok si: ”Jeg tror”, men hjertene er ikke med i bekjennelsen. Nei, visselig ikke – en som ikke kan samstemme med Salme 34,8 i at han har smakt og sett at Herren er god, må ikke regne seg selv som en sann troende. Hva mer er, sier apostelen Paulus (Rom 8,16): ”Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.” Kan Den Hellige Ånd avlegge dette vitnesbyrdet i oss uten at vi føler det? Et vitne må i retten tale så høyt at dommeren er i stand til å høre ham. Det blir slik også i vårt tilfelle. Ifølge Guds ord er den åndelig død som aldri har erfart Helligåndens vitnesbyrd om at han er et Guds barn. Han kan da ikke avlegge noe vitnesbyrd som går i hans favør, og han tar altså feil hvis han tror han er en kristen.

Rom 5,1: Den objektive fred med Gud, som er en følge av Jesu Kristi blodsutgytelse, er der før vår rettferdiggjørelse. Følgelig må apostelen her tale om en fred som kan registreres, føles og erfares.

Rom 14,17: Den gleden apostelen snakker om her, er ikke av jordisk eller kjødelig art, men åndelig. En som derfor har smakt alle tenkelige gleder, men ikke den sistnevnte, er åndelig død. De hellige disiplenes eksempel bekrefter dette. Vi ser hvordan de stadig er glødende i sin lovprisning av Gud for hva Han har gjort for dem. Det viser at de i hjertene sine var bevisst hvilken nåde Herren hadde vist dem. Kunne David uten den indre erfaringen ha uttrykt: ” Min sjel, lov Herren! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn. Lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all min skyld og som leger all min nød”? (Sal 103).

Og til slutt, spør hvem som helst som har kjennetegnene til en sann, levende kristen, om han ikke har erfart alt det han snakker om, og han vil svare bekreftende. Han vil fortelle at hjertet hans beveges ved hver erindring om Frelserens kjærlighet, men også at han tross dette at han vet seg under nåden, likevel stadig blir anfektet av frykt og kval når Loven møter opp.

Lov og evangelium blir forferdelig sammenblandet av dem som hevder at for å få visshet om syndstilgivelsen kreves bønn, kamp og strid, helt til man oppnår den gode følelsen som på en mystisk måte indikerer at nåden nå bor i hjertet slik at man kan være ved godt mot fordi man har tilgivelse for sine synder. Vel, i egentlig mening så er nåden aldri i menneskets, men i Guds hjerte. Først må et menneske tro, deretter kan han føle. Følelsene utgår fra troen, ikke troen fra følelsene. Dersom ens tro utspringer fra følelsene, er det ikke en rett tro, for troen må ha et guddommelig løfte som den setter sin lit til. Følgelig kan vi være sikre på at troen er ekte hos den som kan vitne: ”Jeg akter ikke noe i denne verden utenom det dyrebare evangeliet, og dette er det jeg bygger på.”

1 Joh 3, 19.20: En kristen kan bli anklaget og anfektet av sitt eget hjerte, og når han prøver å stille det til ro, også høre en røst si at han er under forbannelse, at han ikke har fått sine synders forlatelse og derfor heller ikke har verken nåde eller barnekår hos Gud eller håp om evig liv. Til en slik sier da apostelen: «Om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte.” Det betyr, at sant og visst er vårt hjerte en dommer, men likevel bare en underordnet en. En høyere dommer, nemlig Gud, står over vårt hjerte. Derfor kan jeg befale: ”Vær stille mitt hjerte! Ti, du min samvittighet! Jeg har appellert til en høyere domstol og forhørt meg hos Gud, den høyeste Dommer, om jeg virkelig er kvitt min syndeskyld. Og fra samme høyeste rettsinstans, som alltid kan omstøte en lavere domstols avgjørelser, har jeg fått en forsikring om at mine synder er tilgitt, for jeg klynger meg til Guds eget ord.”

Og en som da ved Guds nåde er satt i stand til å tro dette, er av Gud velsignet. Skulle alle helvetets djevler anklage ham: ”Du er fortapt!” kan han frimodig svare: ”Dere lyver! Jeg er ikke fortapt, men forløst for evig. Her har jeg det skrevne bevis i Guds ord.” Og i sin time vil gleden over nåden vende tilbake til hjertet. I samme øyeblikk som en kristen ser seg helt tom for følelser, – han er kald og død, et stakkars fordømt menneske, som synes at Guds ord smaker bittert fordi det ikke er krydret med tilgivelsens velsmak og som heller ikke fornemmer Den Hellige Ånds vitnesbyrd så han innbiller seg at alt er forbi – akkurat da kan en stor glede ta bolig i hjertet. For Gud vil ikke forlate ham i denne sumpen av fortvilelse.

Sant nok: Vi kan ikke stille opp regler for Gud. Der fins store forskjeller blant kristne. Noen er blitt begunstiget med en lett vei til Gud, og kan alltid glede seg over å ha gode følelser. De har heller aldri vært i anfektelsens svære nød. For de som alltid lever i harmoni med Guds ord, behøver ikke kjempe for å oppnå den harmonien. Men andre igjen leder Gud nesten alltid gjennom mørke, store kvaler, svær tvil og mange prøvelser og anfektelser. I slike tilfeller må vi være varsomme og kunne skjelne mellom en død ”kristen” og en anfektet kristen. Og det skulle ikke være vanskelig å skjelne rett her. Om jeg er sorgfull og bekymret over fraværet av nådens følelser – som jeg alvorlig lengter etter – så er det et tegn på at jeg er en sann kristen. For en som gjerne vil tro, er allerede en troende. For hvordan kan en virkelig ønske å tro noe en ser på som usant? Ingen ønsker å bli lurt. Straks jeg gjerne vil tro på noe, så tror jeg det, om ennå i det skjulte.

Joh 20,29: Herrens anmerkning til Tomas betyr at vi først skal tro og deretter se. Vi skal ikke kreve å se først for siden å kunne tro. Det er like sikkert at vi heller ikke skal kreve følelser før troen, men tro først og så vente til Gud forsørger oss med de gode følelser som skyldes gleden over at all vår synd er oss tilgitt.

Hebr 11,1: Hvis det å tro er slik som dette skriftordet slår fast: en fast, tillitsfull og trygg samvittighet uten tvil eller omskiftelser, så er det selvinnlysende at troen ikke skal grunnes på det å se eller føle, for da ville den være bygget på sand, og det byggverket vil snart stå for fall.

Alle sektene har disse sorgens kapitler felles – at de ikke stoler på Kristus og Hans ord alene, men på noe i seg selv. Vanligvis tror de at alt er vel når de har vendt seg fra sitt tidligere liv. Som om det var en tilstrekkelig garanti for å nå fram til himmelen. Nei, vi skal ikke se tilbake på vår omvendelse og finne trygghet der, men gå til vår frelser igjen og igjen, hver dag, som om vi aldri skulle ha omvendt oss. Min tidligere omvendelse vil ikke gagne meg det grann hvis jeg blir av de sikre. Jeg må hver dag vende tilbake til nådestolen, for ellers vil jeg gjøre omvendelsen til min frelser og stole på den. Det ville være skjebnesvangert. Når alt kommer til alt ville det ikke bety noe annet enn at jeg gjorde meg selv til frelser.

(Fortsettelse følger fredag 27. april: Tese 10)

Tese 9 (del 3:4)

Embed from Getty Images

(forts.)

Det er Ordet som virker at Helligånden tar bolig i et menneske. En kan mene om seg selv at en er full av Ånden til bristepunktet, men det er bare ens egen innbilning og fantasi. Den sanne Ånd mottas utelukkende ved Guds ord. I hver eneste setning i Skriften som omtaler menneskers omvendelse, finner vi at Gud utelukkende meddeler seg til oss ved ord og sakramenter.

For en som er i stand til å høre, skal jeg forkynne evangeliet med ord. Men når det gjelder en døv, som jeg altså ikke kan kommunisere med på vanlig måte, kan jeg tegne bilder av Kristi fødsel, engler fra himmelen og skildringer av korsfestelsen. Ved hjelp av minespill og geberder kan jeg så forklare bildene og lære den døve uten hørbare ord. Det er nøyaktig det Gud gjør når det gjelder sakramentene. For de viser oss i bilder så og si det samme som Gud ellers proklamerer med tydelige ord. ”Sakramentene er synlige ord,” forklarer Augustin på en utmerket grei måte. En som derfor omtaler sakramentene med forakt – eller som forringer dem på noen måte – sier det samme hva angår Ordet. Han latterliggjør Gud og gjør Ham til en elendig seremonimester som foreskriver alle slags geberder og minespill bare for å utprøve vår tro.

De protestantiske kirkesamfunn – det kaller de seg – som står utenfor den evangelisk-lutherske kirke, kjenner ikke helt og fullt den syndsforlatelse som gis ved Ordet, d.v.s. ved nådens midler. Dette går særlig klart fram når de forkaster både pastorens allmenne absolusjon og den som tildeles i det private skriftemål. Disse såkalt protestantiske kirkene påstår at av alle protestantiske var det den lutherske kirke som ble reformert minst. For, sier de, den beholder fremdeles mange levninger fra den romersk-katolske kirke, og som det verste nettopp absolusjonen, d.e. avløsningen.

Læren vår er ganske annerledes: ”Nøklemakten er den spesielle kirkelige makt som Kristus har gitt sin kirke på jorden, nemlig å tilgi angrende syndere all deres syndeskyld og fastholde de ubotferdiges, så lenge de ikke vil angre.” Merk dette uttrykket: ”den spesielle kirkelige makt”. Med det menes at makten er blitt gitt, ikke til pastoren, eventuelt predikanten, men til kirken. Predikantene er ikke kirken, bare tjenere for den. Sammen med de andre menighetslemmene er de forvaltere av denne nøklemakten, men det skal igjen understrekes at den ikke tilhører spesielt og eksklusivt predikantene, men kirken, og det vil da si hvert individ i denne. Den mest saktmodige dagarbeider har like stor andel i den som høyest aktede biskop. Den lutherske praksis hva angår absolusjonen, d.e. avløsningen, hviler jo på følgende fakta:

1. Kristus, Guds Sønn, tok på seg hele verdens syndeskyld og regnet synden som sin. Følgelig kunne døperen Johannes peke på Ham og si: ”Se det Guds lam, som bærer verdens synd” (Joh 1,29).

2. Ved sitt liv i fattigdom, ved sin lidelse, korsfestelse og død har Kristus feid bort all verdens synd og tilveiebrakt en ettergivelse og tilgivelse. Ikke noe levende menneske fra Adam til det aller siste som blir født, er unntatt denne.

3. Ved å oppreise sin Sønn Jesus Kristus av graven, har Gud Fader forsikret at Han godkjenner det forsonings- og gjenløsningsverk som Kristus fullendte på korset. For ved denne oppstandelse har Han erklært: ”Min Sønn ropte ut på korset ‘Det er fullbrakt’, og jeg tilføyer at det sannelig er slik. Dere syndere er frikjøpt. Syndstilgivelsen er for alle, alt er klart og skal ikke tilføyes noe ekstra av dere.”

4. Da Jesus bød disiplene å forkynne det glade budskapet for all skapningen, sa han samtidig at de skulle gi syndstilgivelse og fortelle at alt som var nødvendig til frelse, var fullført av ham selv. Når folk spurte hva de måtte gjøre for å bli frelst, skulle de bare huske at alt var gjort rede. Det var intet mer å tilføye. Det var tilstrekkelig å tro dette. Så fant de sin lindring og trøst.

5. Kristus utstedte ikke bare en generell befaling til apostlene og deres etterfølgere i tjenesten om å forkynne evangeliet, d.v.s. syndsforlatelse, men de skulle bringe hvert individ som måtte ønske det, denne trøsten: ”Dere er forsonet med Gud.” For hvis syndsforlatelse er blitt tilveiebrakt for alle, gjelder det hvert enkelt individ. All verden betyr jo hvert individ i den. Og ikke bare bør jeg gjøre dette, men jeg har ordre om det. Så hvis jeg feiler her, er jeg en Moses’, ikke en Jesu Kristi tjener.

6. Når det nå er mulig å få forlatelse for synden, er det ikke bare presten som har tillatelse til å proklamere den, men enhver kristen, kvinne og mann, ung, gammel, ja, endog barn. Selv et barns avløsning er like fast og sikkert som apostelen Peters, ja, som til og med Jesu Kristi ville være om han igjen sto synlig for et menneske og sa: ”Dine synder er deg forlatt.” Det er ingen forskjell, da det ikke spørres om hva vi skal gjøre, men om hva som er gjort av Kristus.

At synden renses, er ikke grunnet i en mystisk kraft i pastoren, men i det faktum at Kristus har sonet verdens synd for lenge siden. Enhver skal fortelle dette til sine kamerater og sin neste. Det er en naturlig plikt, spesielt da for predikanter selvsagt, og da ikke på grunn av en slags indre kraft som sagt, men fordi Gud selv har sørget for at deres forvaltertjeneste skjer ved nådens midler, ved Ordet og sakramentene. I en kritisk situasjon er det klart at en legmann har autoritet til å utføre det samme som ellers en pastor eller biskop gjør, og det like virkningsfullt som dem.

Å angre er nødvendig, men skal ikke betraktes som forutsetning eller betingelse for syndstilgivelsen. Er jeg en stolt og hovmodig fariseer, hva bryr jeg meg da om syndstilgivelsen? Jeg vil være som den forspiste fråtseren som rynker på nesen av selv den beste mat og drikke som blir servert. La oss nå ikke misforstå Martin Luther. Han forkynte ikke evangeliets syndsforlatelse for syndere som levde i kjødelig sikkerhet; dem ga han ingen trøst. Men når et menneske angret og lengtet etter syndstilgivelse, ville han si til ham: ”Her er den, ta den og du har den.” Luther gjør også rett når han fraråder å forhøre seg om kvaliteten eller mengden av angeren. For å bygge sitt håp på slike ting, er å bygge sitt hus på sand. Tvert imot skal en lovprise Gud for den tilgivelse en har fått. Det gjør hans bot og anger gagnlig. Den rette fremgangsmåte er ikke å basere gyldigheten av tilgivelsen på egne forutsetninger, men bringe angeren til hvile og fred ved absolusjonen.

Luther oppfordrer oss til å tro denne kunngjøringen fra Kristus: ”Dine synder er deg forlatt. ”Å tvile på at denne kunngjøringen faktisk er sann, er det samme som å gjøre Kristus til en løgner. Om da en pastor skulle tilsi en slik tviler syndsforlatelse ti ganger, ville det ikke gagne ham. Vi kan ikke granske menneskehjertet, men det er heller ikke nødvendig. Vi skal bare se på hva vår himmelske Far kunngjør i sitt Ord, som opplyser oss at Gud har tilgitt hele verden dens synd. En slik forsikring gjelder hvert eneste menneske og all hans skyld. Skal dette også anvendes på en ugudelig kjeltring som kanskje forbereder et innbrudd for natten, en som altså både stjeler og raner? Ja! Når han ikke får noe gagn av syndsforlatelsen, kommer det av at han ikke tar imot den, for han tror ikke. Hadde han nemlig trodd Den Hellige Ånd, ville han ha sluttet med å stjele.

Er det virkelig riktig da å løse (absolvere) en slik kjeltring? Hvis du vet om at han vil fortsette i sin synd, vil det være galt, for du vet jo at han ikke vil ta imot syndsforlatelsen. Du ville øve en stor og forferdelig synd mot ham ved å gi absolusjon. Men absolusjonen i seg selv er alltid gyldig. Hvis for eksempel Judas Iskariot hadde tatt imot absolusjonen, ville hans synd vært tilgitt av Gud. Men han hadde altså måttet ta imot. For å kunne få del i en slik skatt, må det være en som gir og en som tar imot. En ikke-troende kan kanskje innbille seg og endog si at han tar imot, men i sitt hjerte beslutter han å fortsette sitt syndige liv, idet han foretrekker å tjene djevelen.

Som en slutning av dette, skjønner vi at den rette lære om absolusjonen ikke gjør mennesker sikre, men river dem grundig og radikalt ut av djevelens herredømme.

(Fortsettelse følger neste fredag: Tese 9, del 4:4.)

Tese 9 (del 2:4)

Embed from Getty Images

 

(Forts.)

Denne feilaktige praksisen bunner i tre alvorlige misforståelser:

For det første verken tror eller lærer sektene en fullstendig og virkelig forsoning mellom Gud og menneskene, fordi de betrakter vår himmelske Far som en som er svært vanskelig å ha med å gjøre, en hvis hjerte må bløtgjøres med lidenskapelig gråt og bitre tårer. Det betyr en fornektelse av Jesus Kristus, som for lenge siden har vendt Guds hjerte til menneskene ved å forsone hele verden med Ham. Gud gjør ikke noe halvveis. I Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Syndene til hver eneste synder er gjort opp for, all gjeld er blitt betalt. Det eksisterer ikke lenger noe en fattig synder må være redd for når han kommer fram for sin himmelske Far, som han jo er blitt forsonet med ved Kristi død på korset.

Imidlertid tenker folk at de likevel må gjøre sitt, selv etter at Kristus har fullført sitt verk. Gud lar seg ikke forsone før begge parters verk møtes, mener de. Sektene fremstiller forsoningen som om den skulle bestå i at Gud for Kristi skyld er villig til å frelse oss, forutsatt at vi på vår side er villige til å la oss forsone. Men det er det motsatte av evangeliet. Gud er en forsonet Gud. Følgelig formaner Paulus: ”La dere forsone med Gud.” Det betyr helt enkelt at siden Gud ved sin Sønn, Kristus Jesus, er blitt forsonet med oss, skal vi gripe fatt i den hånden Faderen rekker oss fra himmelen. Apostelen erklærer at ”én er død for alle, derfor er de alle døde” (2 Kor 5,14). Det vil si: Hvis Kristus døde for alle menneskers synder, har det samme betydning som om alle mennesker døde og gjorde opp for syndene sine. Derfor kreves overhodet ingenting fra menneskenes side for å forsone Gud. Han er allerede forsonet. Rettferdiggjørelsen er ferdig, den må ikke først gjøres i stand av menneskene. Hvis menneskene skulle prøve seg på slikt, ville det være en grov forbrytelse, et slag mot nåden og forsoningen og den fullkomne gjenløsningen brakt i stand av Guds Sønn.

For det andre lærer sektene feil med hensyn til evangeliet. De betrakter det bare som en veiledning for menneskene, en anvisning om hva de skal gjøre for å sikre Guds nåde, mens evangeliet i realiteten er Guds proklamering til menneskene: ”Dere er gjenløst fra all syndeskyld; dere har en forsonet Gud; syndene deres er tilgitt.”

For det tredje lærer sektene galt med hensyn til troen. De ser på den som en slags kvalitet i mennesket, en kvalitet som forbedrer oss. Av den grunn betrakter de troen som en så ekstraordinært viktig og gunstig ting. Det er helt sant at troen forandrer et menneske fullstendig. Den fører kjærlighet inn i hjertet. Troen kan ikke eksistere uten kjærlighet, like lite som ilden kan uten varme. Men denne kvaliteten ved troen er ikke årsaken til at troen rettferdiggjør oss, gir oss alt det Kristus har vunnet for oss og som derfor allerede er vårt og bare behøver å tas imot av oss. Skriften besvarer spørsmålet ”hva må jeg gjøre for å bli frelst?” med: ”Du må tro; altså skal du selv ikke gjøre noe som helst.” Slik svarte også apostelen da han ble stilt samme spørsmål; han sa egentlig ikke noe annet til fangevokteren enn: ”Du skal ikke gjøre noe annet enn motta og godta det Gud allerede har gjort for deg. Da har du det og er under Guds velsignelse.”

Ikke noen lære i den evangelisk-lutherske kirke er mer anstøtelig for de reformerte enn læren om at Guds nåde, syndsforlatelse, rettferdiggjørelse og den evige frelse ikke erverves på annen måte enn ved at den troende setter sin lit til det skrevne Ordet, til dåpen, til Herrens nattverd og absolusjonen. De reformerte (spesielt teologene deres) hevder at det er en for mekanisk måte å vinne himlens salighet på, og de fordømmer denne læren og sier: ”Hva gagner egentlig dåp med naturlig, jordisk vann? Den sanne og rette dåp er den som skjer med Ånd og ild.” Og videre: ”Hva gagner det å spise og drikke Jesu Kristi naturlige legeme og blod? Den sanne mat og drikke, som virkelig stiller sjelens sult og tørst, er den sannhet som kom ned fra himmelen.” Og til sist spør de: ”Hvordan kan det hjelpe meg at et vanlig dødelig og syndig menneske som ikke kan se inn i hjertet mitt, forteller meg: ’Dine synder er tilgitt’? Nei, syndene mine er ikke tilgitt før Gud selv forkynner disse ordene i hjertet mitt og lar meg føle kraften av dem.”

Men ifølge Skriften er ikke dåpen kun et bad med naturlig jordisk vann; Guds egen Ånd, ja, Jesus selv med sitt blod, forener seg med vannet i den hensikt å rense meg for syndene mine. Derfor sier Ananias til Paulus: ”La deg døpe og få syndene vasket bort” (Apg 22,16), og Jesus til Nikodemus: ”Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike” (Joh 3,5). Han nevner vannet først og deretter Ånden, for det er nettopp ved vanndåpen at Ånden blir gitt meg. I Gal 3,27 sier apostelen det så klart og tydelig: ”Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.” Og i Titus 3,5-7: ”Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.»

Ifølge Skriften er Herrens nattverd ikke et jordisk festmåltid, men et himmelsk festmåltid på jorden, som gir oss ikke bare brød og vin, eller bare Kristi legeme og blod, men samtidig med disse blir vi gitt og forsikret om syndsforlatelse, liv og frelse. For idet han rakte dem brødet som han hadde velsignet, sa Kristus: ” Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.” Med ordene ”for dere” inviterte han disiplene til å grunne på det faktum at de nå mottok og spiste det legemet som skulle lide den bitre død på korset og gjenløse hele verden. Han ville minne dem om at de hadde grunn til å bryte ut i fryd og glede ved tanken på at løsepengen som skulle betales for hele verdens synder, nå så å si ble gitt dem i munnen. Idet han rakte dem begeret med vinen som han hadde velsignet, sa han også: ”Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere.” Hvorfor tilføyde han ordene ” utøses for dere”? Han mente: ”Når dere nå mottar forløsningens blod i denne hellige nattverden, mottar dere samtidig alt det som dette korsofferet har tilveiebrakt.”

Og aller sist må det også sies at ifølge Skriften mottar en fattig stakkar av en synder ikke forkynnerens absolusjon, men Jesu Kristi egen tilgivelse, for forkynneren løser et menneske fra synden fordi Kristus har befalt ham å gjøre det – som Kristi stedfortreder og i Hans navn. Kristus sa jo til disiplene: ”Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere” (Joh 20,21). Hva betyr nå disse ordene? Ingenting annet enn: ”Jeg er sendt av min Far, og når jeg taler til dere, er det ord fra Ham. Dere skal ikke ta anstøt av at jeg opptrer i ydmykhet og saktmodighet. For jeg kommer virkelig i Faderens navn, i Hans sted, og de løftesordene som går ut fra min munn, er min Fars ord. Og slik som Faderen har sendt meg, sender jeg nå dere ut. Også dere skal tale som jeg gjør, i en annens navn og i en annens sted, nemlig for meg, i mitt navn, i mitt sted.” Og han fortsetter: ”Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt” (Joh 20,22-23).

(Fortsettelse følger fredag den 13. april)

Tese 9 (del 1:4)


GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

______________________________________________________________________


For det femte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises – ikke til Ordet og sakramentene – men til å be iherdig og kjempe med Gud for å erobre seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.

______________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

For å få en guddommelig forsikring når det gjelder hvordan vi skal legge fram Guds ord på rett måte, så vi kan bemøte de feilene som tesen nevner; la oss se på noen relevante eksempler fra Skriften. La oss lære av apostlene, de som inspirert av Den Hellige Ånd utvilsomt la fram Ordet på rett måte og som ledet vakte syndere til hvile og fred og visshet om at de hadde funnet nåde hos Gud.

Apg 2: Da Guds ord ved apostlenes forkynnelse rammet hjertene deres, sa de til Peter og de andre apostlene: ”Hva skal vi gjøre, brødre?” Og han svarte dem: ” Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for syndene.” ”Metanoeite” betyr ”Vend om og forandre ditt sinn.” Det refererer seg ganske enkelt til det som kalles angerens annen del eller side, nemlig troen. Her blir ordet brukt synekdokisk, fordi loven allerede har virket på disse tilhørerne. Følgelig var det fjernt fra Peters tanke å lede dem til frelsen ved å kyle dem inn i enda større nød, engstelse og frykt. Nå når samvittigheten deres var rammet, var han fornøyd; de var nå klare for å høre og motta evangeliet. Derfor kunne han si til dem: ”Åpne hjertet og tro fullt og fast på evangeliet om den korsfestede. (Og det er nettopp det ordet ”metanoeite” betyr). Skill dere av med alle vrangforestillinger og la dere straks døpe til dette navn og motta tilgivelsen for alle synder.” Andre krav stilte ikke apostelen. Tilhørerne skulle bare lytte til hans ord og ta til seg disse milde forsikringene om trøst, tilgivelse, liv og salighet. Vi hører ikke om andre tiltak, slike som sektene i vår tid gjør bruk av.

Apg 16: ”Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene. Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt” (v. 26-27). Det var vanlig den gangen at en fengselsvokter ble holdt ansvarlig dersom fanger rømte. Ved særlig farlige tilfeller var det aktuelt å straffe fangevokteren med døden hvis fangene hans unnslapp. Derfor kalkulerte han slik: ”Siden jeg likevel blir dømt til døden, foretrekker jeg å gjøre ende på livet selv.” Men Paulus ropte høyt: ” Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen ”(v. 28). Tenk deg nå hvilket inntrykk ropet gjorde på fangevokteren. Ut fra teksten i salmene han hørte apostlene synge, hadde fangevokteren ganske sikkert skjønt at det var to menn som gjerne ville fortelle alle om hvordan de kunne få en lykkelig skjebne i livet etter døden. Og i den store fortvilelsen han selv er kommet i, spør hva han må gjøre for å bli berget (v.30) Hvis nå apostlene hadde vært fanatikere, ville de vel ha svart: ”Kjære venn, dette er ikke så helt enkelt et spørsmål. Før en likegyldig mann som deg kan bli frelst, er det nødvendig med en omfattende og detaljert kur, og den skal vi foreskrive for deg.” Men nei, ikke et eneste slikt ord. De skjønte at de i fangevokteren hadde for seg en mann som var klar for å motta evangeliet. Han var like gudløs som tidligere, hadde ennå ikke unnfanget noe hat til synden. Han sier absolutt ingenting om dette. Alt han ønsker er å unnslippe syndens straff, og få en lykkelig fortsettelse på livet bak graven. Samme natt blir fangevokteren omvendt, han mottar troen og forsikring om at han har fått nåde hos Gud og blitt forsonet med Ham. Han er blitt et elsket Guds barn. Hvilke forholdsregler ga disiplene ham nå? Ingen, de bare utroper evangeliet til ham helt betingelsesløst, altså uten å knytte noen som helst vilkår til det. De bød ham bare til absolutt og fullt og fast å tro på Jesus Kristus. Så enkelt opptrådte apostlene. Over alt og hver gang forkynnelsen deres hadde fått virke troen, ble det gjort i stand til dåp. De sa ikke: ”Vi blir nødt til å holde deg en stund på et inngående undervisningskurs og forklare deg nøyaktig og grundig alle de kristne trosartiklene. Når det er fullført, skal vi eksaminere og stille deg på prøve og se om du nå virkelig er blitt overbevist og kan godkjennes som kristen” Nei, ingenting slikt forekommer. Fangevokteren ber om å bli døpt, for han vet at det er dåpen som innsetter ham i Kristi kongedømme. Og straks tildeler de ham den.

Apg 22: Ananias sa heller ikke slik til Paulus: ”Først må du be inntil du føler en indre nåde.” Nei, men han sier: ”Når du nå er kommet til erkjennelse og kunnskap om Herren Jesus, må ditt første skritt bli å motta den dåp som renser fra all din synd. Så skal du påkalle Herren Jesus.” Slik er den rette orden for den som vil ha nåde: ikke be om den før, men etter at en har lært den å kjenne. For først da blir bønnen akseptabel. Med dette eksempelet anskueliggjøres Herrens egen handlemåte for oss. Sannelig vet han hvordan de stakkars arme syndere skal trakteres. Straks Saulus var blitt vakt og klar over sin synd, møtte Kristus opp med trøst og lindring. Han krevde ikke alle slags åndelige og emosjonelle øvelser og eksperimenter, men tilbød ham straks nådens ord. Dette lærer en sann kristen prest hvordan han selv skal opptre når det blir hans oppgave å bringe syndere som er sønderknust av loven, til visshet om Guds nåde i Jesus Kristus.

Sektenes praksis er fullstendig motsatt den vi her har lært. Visst preker også de loven i all sin strenghet aller først, og det er helt riktig. Det eneste gale de gjør i denne del av forkynnelsen er når de skildrer den evige pine. Den blir som regel utført på en slik måte at den mer engasjerer tilhørernes forestillinger og fantasi enn at ordene får synke ned i hjertenes dypeste grunn. Som oftest holder de utmerkede taler om loven med all dens forbannelser og trusler, men de gir ikke dens åndelige betydning og mening. Istedenfor å redusere tilhørerne så de ser seg selv som fattige, fortapte og fordømte syndere, som har gjort seg fortjent til den evige vrede, blir de mer ledet til å spørre seg selv: ”er det ikke forferdelig å få høre Gud komme med slike grusomme skremmebilder og trusler bare på grunn av vår synd?” Hvis du ikke ved hjelp av loven leder et menneske til det punkt at det fullstendig avkler seg sin egen rettferdighet, så han erkjenner at han er en stakkar, et vondt og slett menneske, hvis hjerte huser synd dag og natt i stygge lyster og begjær, tanker og følelser, har du ikke forkynt loven riktig. Den som forkynner loven, må få et menneske til å miste all selvtillit i endog de minste ting og inntil hans siste time på jorden og sørge for at han alltid bekjenner seg for å være en arm stakkar som ikke har annet å rose seg av enn det Gud har gjort til hans frelse hvis ikke hjertet er bragt hit, er personen ennå ikke moden til å motta evangeliet.

Men en feilaktig forkynnelse av loven er likevel ikke det verste sektene gjør. De forkynner ikke evangeliet for de vakte og skrekkslagne. De tror at de begår den aller verste synd hvis de gir trøst og lindring til slike fattige og arme sjeler. Derfor gir de dem heller en lang liste med ting de først må bringe i orden før de om mulig kan finne nåde hos Gud. De må be så og så lenge, kjempe så og så innbitt, og de må skrike og rope helt til de kan si at de føler de har fått Den Hellige Ånd og den guddommelige nåden og kan stå opp og rope halleluja. Men den følelsen kan være grunnet på noe falskt. Det behøver slett ikke være Den hellige Ånds vitnesbyrd de bærer i hjertet, men en rent psykisk virkning, en slags suggesjon som er skapt av predikantens ekstraordinære forkynnerpraksis. Dette gir en forklaring på hvorfor alvorlige kristne til stadighet føler at de det ene øyeblikket har Jesus Kristus, for så i neste øyeblikk å engstes for å ha mistet ham igjen. En gang mener de seg å være i nådens stand, en annen gang er de falt ut av nåden.

Denne feilaktige praksis skyldes tre alvorlige misforståelser:

(Fortsettelse følger neste fredag)

Tese 8 (del 2:2)

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

Embed from Getty Images

 

(Forts.)

Ved en annen anledning møtte Jesus en rik ung mann, som kalte ham ”gode mester” og spurte ”hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?” Kristus svarte: ”Hold budene.” Og da den unge mannen spurte ”hvilke?”, fikk han til svar: ”Du skal ikke slå i hjel, ikke bryte ekteskapet, stjele, eller vitne falskt, du skal hedre far og mor og elske din neste som deg selv.” Den unge mannen svarte: ”Alt dette har jeg holdt. Hva er det da jeg mangler?” Hvordan besvarer Jesus nå dette siste spørsmålet? Sier han: ”Du mangler troen”? Slett ikke. Ettersom han nå står overfor et elendig, selvsikkert og selvrettferdig menneske, forkynner han ikke et eneste ord evangelium for ham, men sier: ”Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” Så står det videre: ”Da da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han eide mye.” Han gikk derfra med en samvittighet som anklaget ham og utvilsomt fortalte ham: ”Det var sannelig en annen lære enn den jeg er vant til å høre. Jeg kan ikke gjøre det han sier. Jeg er blitt altfor glad i og bundet til rikdommen min. Jeg vil heller miste vennskapet med Ham enn å gjøre dette han sier. Jeg vil slett ikke følge Ham rundt omkring i landet som en annen tigger.” Kanskje fortalte samvittigheten ham også at han ifølge Jesu lære nå var fordømt og på vei mot helvetet. Dette var virkningen Herren hadde til hensikt å oppnå i den unge mannen. Om han senere ble omvendt, vet vi ikke. Men denne episoden gir oss et eksempel på hvordan vi skal gå fram når vi har å gjøre med slike som ennå er selvrettferdige og sikre.

Apostlene benyttet samme fremgangsmåte som Herren. Først forkynte de loven, og det med en slik kraft at tilhørerne deres umiddelbart ble truffet i hjertet. Peter begynte sin første pinsepreken med å minne tilhørerne om det forferdelige mordet på Jesus som de var medskyldige i. Dette førte til at de ble slått av skrekk og spurte: ”Hva skal vi gjøre, brødre?” Og Peter svarer: ”Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene” (Apg 2,38). Når han nå forkynner evangeliet for dem, forteller han dem at de kan få tilgivelse for alle sine synder, også for de aller verste. Og slik var apostlenes vanlige praksis alle steder hvor de kom, ikke bare i Jerusalem, men også i Aten, Korint, Efesos, osv. Over alt prekte de omvendelse/bot først, og så tro, for de visste at det alltid ville være selvsikre syndere der de kom, slike som ennå ikke hadde innsett hvilken elendig tilstand de var i på grunn av synden. Imidlertid var ikke den strenge lovforkynnelsen forbeholdt bare dem som ennå var uvitende om kristendommen; den rammet også slike som gikk for å være kristne, men likevel levde trygt i sine synder.

Det fins et bemerkelsesverdig eksempel på denne praksisen i de to avsluttende kapitlene av Andre Korinterbrevet. Den hellige apostelen skriver i kap. 12,20: ”Jeg er redd at jeg ikke skal finne dere slik jeg vil, når jeg kommer, og at dere ikke finner meg slik dere vil. Jeg er redd jeg skal finne strid, rivalisering, hissighet, selvhevdelse, baktalelse, sladder, hovmod og opprør.” Han mener visst å si: ”Dere tror at jeg kommer for å forkynne evangeliet for dere. Men dere vil bli overrasket over å høre det jeg har å si når jeg ankommer.” Blant de tingene han vil tale om, nevnes ikke bedrageri, utukt, tyveri, blasfemi eller mord, men alle slags synder, spesielt hykleri, som ennå i dag er å finne i alle kristne menigheter. Han fortsetter i vers 21: ”Ja, jeg er redd min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere når jeg kommer, så jeg får mange å sørge over, fordi de har syndet og ikke angret urenhet, hor og utskeielser de har drevet med.” På denne tiden levde de ikke lenger i utukt og urenhet, som de tidligere hadde gjort. De var blitt kristne ved en slags resonnering, tenkning, men hadde ikke virkelig omvendt seg fra syndene sine. De bekjente den kristne troen med leppene, men troen var ikke en hjertets tro og tillit. De var ikke blitt gjenfødt og fornyet ved Den Hellige Ånd. Derfor fortsetter apostelen: ”Det er nå tredje gang jeg kommer til dere. Etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Da jeg var hos dere for andre gang, advarte jeg dem som hadde syndet. Nå når jeg er borte fra dere, advarer jeg dem og alle de andre på nytt: Når jeg kommer, vil jeg ikke vise skånsel” (2 Kor 13,1-2).

Her har vi da et utmerket eksempel til etterfølgelse for en forkynner. Når folk begynner å involvere seg i alle mulige syndige foreteelser, uten ubehagelige konsekvenser, og tenker at alle må betrakte dem som gode kristne ettersom de jo går til kirke og alters, skal presten si til seg selv: ”Det er tid for en virkelig alvorspreken til menigheten; ellers blir jeg medskyldig i at tilhørerne mine går fortapt, og de kommer til å anklage meg på dommens dag og si: Det er din skyld at vi nå må lide den evige pine.”

Apostelen måtte forberede seg på at når han gjenopptok tjenesten sin i Korint-menigheten, ville han fremdeles finne forherdede syndere der, som han måtte vekke opp. Det var gudløse og sodomittiske tider, men apostelen tok ikke hensyn til at noen kanskje ville vende seg mot ham og bli hans fiender. Han forberedte dem før besøket at han ikke ville spare dem. Han ville si dem rett ut, at evig straff og pine ventet dem hvis de ikke vendte om. Han måtte refse dem strengt for å ha innrettet seg i syndig livsførsel tvert imot samvittighetens dom, samtidig som de hevdet at de var kristne.

Følgelig skal vi ikke forkynne evangeliet, men loven, for sikre og trygge syndere. Vi må preke dem til helvete før vi kan preke dem til himmelen. Ved vår forkynnelse må tilhørerne føres i døden, før de kan oppreises til nytt liv ved evangeliet. De må hjelpes til å forstå at de er dødssyke, før de kan bli leget og fornyet ved evangeliet. Først må deres egen rettferdighet blottstilles, for at de kan se hva for skitne filler den består av, og så skal de ved forkynnelsen av evangeliet ikles Jesu Kristi herlige rettferdighetsdrakt. De må først ledes dit hen at de må si fra hjertet: ”Jeg er et fortapt og fordømt menneske”, for at de videre kan ledes til å utbryte av fryd og glede: ”Å, for et velsignet menneske jeg er!” De må altså ved loven først bli redusert til null, for at de ved evangeliet skal få bli til noe, til ære og pris for Gud.

(Fortsetter neste fredag: Tese 9)

Tese 8 (del 1:2)

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

___________________________________________________________________________


For det fjerde, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven forkynnes for dem som allerede er forskrekket over sine synder, eller evangeliet for dem som lever trygge og sikre i sine synder.

___________________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

1 Tim 1,8-10 og Jes 61,1-3 viser oss at ikke så mye som en dråpe evangelisk trøst skal forkynnes for dem som fortsatt lever trygt i sine synder. På den annen side, skal ikke en eneste setning inneholdende trusler eller anklager rettes til dem som har knuste, angrende hjerter, men bare Guds herlige løfter som gir nåde og trøst, syndstilgivelse og rettferdiggjørelse, liv og frelse.

Det var slik Herren selv gjorde det. Han ble oppsøkt av en kvinne ”som levde et syndefullt liv” (Luk 7,37), og som knelte ned for føttene hans og like for øynene på selvrettferdige fariseere vasket føttene hans med de varme tårene sine, og tørket dem med håret sitt. Hun var knust og visste ikke hvor hun kunne finne trøst. Men hun vendte seg til Jesus, for hun hadde oppdaget at der hvor han var, der var nådetronen. Og Herren sa ikke ett anklagende ord om syndene hennes – nei, ikke ett eneste. Han sa bare til henne: ”Syndene dine er tilgitt.”

I en annen lignende situasjon sendte han fra seg en syndefull kvinne med denne forsikringen: ”Heller ikke jeg fordømmer deg,” samt en kort formaning: ”Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!” (Joh 8,11).

Samme behandling ga Herren også Sakkeus (Luk 19,1ff). Denne tolleren var blitt overbevist om at han ikke kunne fortsette å leve i synd, han måtte forandre livet sitt. Da Herren kom til hjembyen hans, klatret Sakkeus opp i et morbærtre, for han ville så gjerne se denne hellige mannen. Og hva gjorde Herren? Da han fikk øye på ham der oppe i treet, ropte han: ”Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.” Trolig ventet Sakkeus nå at Herren ville lekse opp for ham om alle syndene hans, minne ham om alt det gale han hadde gjort. Men Jesus gjorde ikke noe slikt. Tvert imot sa han, hjemme hos Sakkeus: ”I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn.” Det er Sakkeus som sier: ”Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.” Det var ikke Herren som krevde dette av ham; det var hans egen samvittighet, som før hadde vært så urolig, men nå hadde fått fred, som drev ham til å vise en slik glad gavmildhet mot de fattige.

Lignelsen om den bortkomne sønnen (Luk 15,11ff) er en annen illustrasjon til dette. Herren tegner et bilde av en mann på vei hjem til faren sin, med et angrende hjerte etter å ha satt over styr hele arven sin i lag med horer. Faren tar imot ham uten et bebreidende ord, omfavner ham og sier: ”Nå vil vi holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.” Et festmåltid blir stelt i stand, uten at ett refsende ord blir sagt.

Til og med mens han hang på korset, viste Jesus denne holdningen. Ved siden av ham henger en mann som har ført et beryktet dårlig liv. Ved å være vitne til Jesu tålmodighet midt i lidelsen, har forbryteren fått en ny erkjennelse, og han sier: ”For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.” Og da han til sist vender seg mot Herren, ber han: ”Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!” Han innser at Jesus er Messias. Og merk dere nå at Herren ikke svarer: ”Hva! Skal jeg huske på deg? Du som har gjort så mye fælt?” Nei, han nevner ikke syndene hans i det hele tatt, men sier bare: ”I dag skal du være med meg i paradis” (Joh 23,43).

Ved disse eksemplene viser Herren oss hvordan vi skal behandle en fattig synder som kanskje har levd et skammelig liv, men som nå er knust, angerfull og engstelig på grunn av syndene sine. I et slikt tilfelle skal vi ikke kaste bort noen tid med å kritisere og bebreide ham, men gi ham absolusjon og trøst. Dette er måten å skille evangeliet fra loven.

Disiplenes framgangsmåte var nøyaktig den samme som Herrens. Dere husker episoden med fangevokteren i Filippi (Apg 16,31ff). Da han trodde fangene var rømt, ble han desperat og ville ta sitt eget liv, men Paulus ropte: ”Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen!” Hele natten hadde fangevokteren hørt Paulus og Silas synge lovsanger til Gud. Utvilsomt hadde en ny erkjennelse begynt å vokse i ham, så da han hørte Paulus’ avvergende rop, kom han skjelvende inn i fengselscellen, falt ned for disiplene og sa: ”Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” Da regner de ikke opp et antall ting han må gjøre først, for eksempel angre. De sier bare: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.” De innbyr ham bare til å ta imot Guds nåde; for det er det som er å tro – å ta imot Guds barmhjertighet eller nåde.

Andre del av tese 8 sier at Guds ord ikke blir lagt fram på rett måte når evangeliet forkynnes for slike som lever trygge og sikre i syndene sine. Og denne siste feilen er like alvorlig som den første. Det gjøres stor skade når evangeliets trøst tilbys sikre syndere, eller hvis man taler til en stor forsamling på en slik måte at den typen syndere innbiller seg at evangeliets trøst er beregnet på dem. Evangeliet er slett ikke beregnet for sikre og trygge syndere. Vi kan selvsagt ikke forhindre at slike kommer til kirken og hører evangeliet, og det påligger jo predikanten å forkynne evangeliet i dets fulle sødme og herlighet. Imidlertid bør det presenteres på en slik måte at trygge og sikre syndere oppfatter at evangeliets trøst ikke er beregnet på dem.

Matt 7,6: Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke perler til svin. Hva menes med ”det hellige”? Ikke noe annet enn Kristi ord. Og hva menes med ”perler”? Det er trøsten i evangeliet, som forkynner nåde, rettferdiggjørelse og frelse. Om disse tingene skal vi ikke forkynne for hunder, d.v.s. for evangeliets fiender; heller ikke for svin, d.v.s. for slike som ønsker å bli værende i de skitne syndene sine, og som søker himmelen og gleden sin der.

Jesaja sier, i kap 26,10: Om den urettferdige får nåde, lærer han ikke rettferd. Han gjør urett i rettens land og ser ikke Herrens høyhet. Det er helt nytteløst å tilby de gudløse barmhjertighet. De mener enten at de ikke trenger den eller at de allerede eier nok av den. De ubetydelige syndene de gjør, har de allerede for lengst fått tilgivelse for, sier de. Til et menneske av denne sorten skal jeg slett ikke tilby barmhjertighet, d.v.s. forkynne evangeliet, – for han vil slett ikke ha noen nytte eller gagn av det. Et ondt menneske som vil fortsette i sine synder, ”ser ikke Herrens høyhet”. Han ser ikke den dyrebare skatten som tilbys ham. Han forstår ikke læren om frelse av nåde alene; enten forakter og avviser han den, eller misbruker den skammelig idet han tenker: ”Hvis det bare er tro som kreves til frelse, så er også mine synder tilgitt. Jeg kan fortsette å være slik jeg er og likevel arve evig liv. For også jeg tror jo på min herre, Jesus Kristus.”

Mønsteret for hvordan vi skal forkynne, finner vi for det første hos Herren Kristus selv. Når vi leser i evangeliene, finner vi at hver gang han sto overfor en selvsikker synder, – og slike var jo fariseerne på den tiden, – så hadde han ikke så mye som en dråpe trøst til dem, men kalte dem for slanger og ormeyngel og ropte et tifoldig ”ve dere” idet han avslørte det avskyelige hykleriet deres og fortalte dem at de var på vei til evig fordømmelse og fortapelse. Enda han visste at nettopp disse mennene ville korsfeste ham, sa han dem sannheten uten frykt. Dette er et poeng forkynnere skal merke seg. Selv om de vet på forhånd at de kommer til å dele Herren Jesu skjebne, må de forkynne loven i all dens alvor for sikre og likegyldige syndere, for hyklere og fiendtlige personer. Hver gang en forkynner står overfor denne slags mennesker, våger han ikke tale noe annet til dem enn loven.

Sant nok sier Herren også: ”Kom til meg, alle”, men han tilføyer straks ”som strever og bærer tunge byrder”. Slik gjør han trygge og sikre syndere oppmerksomme på at det ikke er dem han innbyr.

(Fortsettelse følger neste fredag – Tese 8 (del 2:2)