Tese 18


For det fjortende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når menneskets allmenne moralske forderv beskrives slik at man får inntrykk av at også sanne troende fremdeles lar seg styre og regjere av synden og synder med vitende og vilje.

 

Embed from Getty Images

 

Det jeg vil ta opp her er påstanden om at menneskeslektens allmenne moralske forderv medfører at også de troende lever i og domineres av forsettlige synder. Ingen som har noenlunde god kjennskap til den sanne kristne lære, vil sette fram en slik absolutt påstand om at en kristen kan være en som driver utukt og hor. En slik idé er fremmed for en rett lærer i Guds ord. Derimot kan en forkynner som vil forsøke å gi en svært dramatisk beskrivelse av menneskets allmenne moralske forderv lett bli fristet til å bøye av fra den rene lære. Det kan gjøres mye skade når menigheten må høre at vi mennesker lever i all slags avskyelig synd, skam og last, uten at det legges til et «slik som vi er av naturen» eller: «så lenge et menneske fremdeles er i sitt naturlige fordervs tilstand og ugjenfødt.» Men ellers kan du selvsagt ikke overdrive de reddsomme egenskapene forbundet med menneskets naturlige tilstand. Når du imidlertid snakker til en kristen menighet, må du være svært forsiktig så du ikke fremstiller det som om også alle kristne lever i skam og last. Pietistene gjorde et farlig og skadelig forsøk på å inndele menneskeheten i så mange klasser at ingen riktig visste hvilken klasse man tilhørte.

Men dette må likevel ikke avholde oss fra å påpeke i prekenene våre at menneskeheten virkelig er delt i to store klasser, dvs. troende og ikke-troende, ugudelige og fromme, omvendte og uomvendte, gjenfødte og ugjenfødte. Denne klassifiseringen finner vi igjen i hele Skriften, «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt» (Mark 16,16), se også Matt 5,45; 9,13; 13,38. Tilhørerne dine må lære at de er enten åndelig døde eller åndelig levende, enten kristne eller ikke-kristne, at de enten sover i sine synder eller er vakt til nytt liv i Gud, enten under Guds vrede eller under Hans nåde, undersåtter i enten djevelens eller Guds rike. Det er bare to utganger av dette livet: himmelen eller helvete. Bare to domfellelser vil bli uttalt over menneskene, enten til fordømmelse eller til evig liv. Altså er det bare to klasser eller grupper av mennesker i dette livet, de i den ene gruppen er på vei rett mot helvete, mens de i den andre, rett mot himmelen, Matt 7,13-14. Å forveksle de to ulike gruppene er en forferdelig sammenblanding av lov og evangelium. Loven skaper fordømte syndere, men evangeliet frie og velsignede mennesker.

I Rom 6,14 leser vi: «Synden skal ikke herske over dere, for dere står ikke under loven, men under nåden.» Apostelen sier altså at synden ikke vil kunne herske over en kristen. Det er absolutt umulig at en som er under nåden skulle være regjert av synden.

I 1 Kor 6,9-11 leser vi: «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.» Ingen, altså, som faller i de ovenfor nevnte syndene uten å angre og gjøre bot, skal arve Guds rike. Den kristnes anger og bot består i at han ønsker å aldri begå disse syndene igjen. Enhver som gjør disse syndene med forsett, har derved et bevis for at han ikke er en kristen, men i stedet en fortapt og fordømt stakkar som drives av den djevelske ånd.

2 Pet 2,20-22: «For når noen er kommet fri fra det urene i verden og har lært vår Herre og frelser Jesus Kristus å kjenne, og de så igjen blir fanget av det urene og ligger under for det, da står det verre til med dem enn før. Det ville vært bedre for dem om de aldri hadde lært å kjenne rettferdighetens vei, enn at de først kjenner den og så vender seg bort fra det hellige bud som ble overgitt dem. Da er det gått med dem som det så treffende heter i ordtaket: «Hunden vender tilbake til sitt eget spy» og: «Ikke før er grisen vasket, så velter den seg i søla». Her taler Peter om personer som hadde vært Guds barn, hadde hatt et levende kjennskap til Herren Jesus og vært under Guds nåde. Hvordan kan så noen være så dristig å hevde at en som engang var rett omvendt, vedblir å være det også etter å falt, slik som Peter og David, i en særskilt synd?

I Rom 8,13-14 får vi vite: «Hvis dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve. Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn.» Apostelen sier at de som ikke lar seg drive av Guds Ånd, men av sin kjøttslige lyst, er ikke Guds barn, men Satans tjenere.

(Fortsettelse følger: Tese 19)

Tese 17 (del 2:2)

Embed from Getty Images

(forts.)

Det kan ikke sies å være et kriterium for en kristen at han aldri faller i grov synd. For også det hender iblant, men hver gang det skjer, overgir han seg betingelsesløst, om ikke alltid umiddelbart, til Guds ord. Til å begynne med kan han gjerne være så forblindet av djevelen at han tror han har rett, men til sist overbeviser likevel Guds ord ham om at han tok feil, og så ber han ydmykt om tilgivelse, mens derimot en hykler påstår så lenge han bare kan, at han handlet rett.

Mange forkynnere tegner et bilde av kristne som om de aldri frykter døden. Også dette er en alvorlig feilrepresentasjon, for sannheten er jo at de aller fleste kristne er redde for å dø. Hvis en kristen er fryktløs overfor døden og sier seg rede til å dø når som helst, så har Gud vist ham en helt spesiell nåde. Enkelte har gitt uttrykk for en slik overbevisning, før de av legen sin fikk vite at de ikke kom til å leve natten over. Men da ble de grepet av en forferdelig angst. Tegn derfor for Guds skyld ikke et falskt bilde av en kristen. Når du har tegnet bildet ditt, så prøv om du kan gjenkjenne deg selv i det.

Selv utpreget hovmod kan bryte fram i en kristen, som er noe av det aller verste en kan falle i, for det er å bryte det 1. bud. Av naturen er vi alle stolte og hovmodige, men noen mere tilbøyelige til den synden enn andre. Koleriske mennesker som har det en kaller sterk vilje og stor energi, har som regel stor selvtillit og forlanger at andre skal vise dem høyaktelse – et resultat av et avskyelig hovmod. Slike synder finner en altså. Bare se på Herrens disipler som kranglet med hverandre om hvem som var den største. Hvis ikke dette tilfellet var nevnt i Bibelen, ville vi neppe ha trodd at disiplene kunne kjekle som små barn om hvem som skulle sitte øverst, eller at mor til Sebedeus-sønnene ville be om at en av hennes sønner måtte få plassen ved Herrens høyre side. Vi skjønner av det Lukas her forteller, at disiplene var bekymret og ute av seg, for de visste at deres handlemåte var skammelig. Når så Herren refset dem, følte de seg så ille til mote av skam at de helst ville gjemme seg bort.

Det er likeledes fullstendig galt å skildre den kristne som en som alltid er brennende i sitt bønneliv og at bønn er det kjæreste han vet. Det er ikke tilfelle, det krever mye kamp og strid å få en kristen til å be vedholdende og inderlig og tillitsfullt skjønne at han virkelig får av Gud det han ber om. Selv om det er tider da en kristens kjøtt og blod – hans naturlige menneske – er blitt trengt tilbake, og det føles som han allerede var i himmelen og har det inderligste samfunn med Gud, så betyr ikke det at han aldri mer plages av et kjøttslig sinn.

Kristne kan også fristes av begjæret etter rikdom. Hvis de ikke ble advart og formant, ville de bli trukket inn i snaren og gå evig fortapt. Når en skal bedømme et menneske, er det avgjørende å vite om han elsker Guds ord og Frelseren, eller om han er forherdet og lever et skammelig liv. Noen mennesker vil gjerne vise seg fram som særskilt hellige ved å unngå konversasjon, løfte øynene fromt mot himmelen, til stadighet sitere Bibelen, og lese Skriften i alle sine fristunder, for å imponere folk med sitt eksemplariske kristenliv. Vi må ikke tro at bare de er kristne som framviser en slik gudsfrykt. Jeg vil ikke påstå at de ovennevnte umulig kan være kristne, men jeg er sikker på at den som er helt og fullt overgitt til en slik praksis er en ynkelig hykler. Bare les evangeliet og merk deg hvordan disiplene samtalte med Herren og oppførte seg når Han var til stede. Med usminket oppriktighet ga de uttrykk for det de hadde på hjertet, selv Johannes, den disippelen Jesus elsket høyest. Kristus mente ikke at de av den grunn var uomvendte. Nei, han behandlet dem som rett omvendte selv om de fortsatt hadde mye igjen av sin kjøttslige, gamle Adam.

Du må gjerne i prekenene dine henvise til gjerninger som er gjort av sterke eller ekstraordinært trofaste kristne. Det vil slett ikke skade tilhørerne dine å måtte erkjenne at de selv ennå ikke har nådd samme grad av fasthet i troen, – men tvert imot kan det anspore til fremgang i kristenlivet deres.

Når nye medlemmer skal tas opp i menigheten og du skal samtale med dem, må du ikke betrakte dem som ugudelige og uomvendte mennesker selv om de ikke med en gang snakker ivrig i vei om religion og tro med deg. Det fins mennesker som klynger seg til sin Frelser men ikke er i stand til å snakke så mye om troen sin, selv om de nok ellers – om andre temaer – kan være ganske pratsomme. Andre igjen har kanskje ikke særlig mye erfaring i det åndelige livet, og er muligens av den grunn ikke i stand til å si så mye.

(Neste fredag: Tese 18)

Tese 17 (del 1:2)

 

Tese 17
For det trettende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man beskriver troen, både hva gjelder dens styrke og dens frukt, på en måte som ikke passer på alle troende til ulike tider.

 

Embed from Getty Images

 

Unge, ennå uerfarne pastorer gjør ofte denne feilen. De ønsker å gjøre effektivt inntrykk på menigheten, vekke folk opp av kjødelig sikkerhet. De tenker seg at, for å forhindre at hyklere regner seg som kristne, bør standarden de krever av dem som er kristne være meget høy. Men her er vi ved et punkt hvor pastoren må være forsiktig så han ikke går ut over Guds ord, for ellers kan han i sin iver volde stor skade på tilhørernes sjeler. Kristne er nemlig på mange måter ganske annerledes fra beskrivelsene som (med gode hensikter) gis av dem i prekener. Pastoren ønsker å vekke menigheten opp av sløvhet og advare mot selvbedrag. Imidlertid må ikke dette være hans endelige siktemål. Målet må jo være å lede tilhørerne til visshet om at de har syndstilgivelse fra Gud, håp om evig salighet, at de kan ha frimodighet i dødens stund. Den som ikke setter seg dette som sitt endelige mål, kan ikke være en rett evangelisk pastor. Derfor må han for Guds skyld være forsiktig så han ikke sier f.eks.: «Den som gjør dette eller hint, er ikke en rett kristen», uten å være på helt sikker grunn. For ofte kan en kristen oppføre seg svært ukristelig.

I Rom 7,18 skriver Paulus: «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke.» Apostelen skildrer her en kristen som et slags dobbeltvesen. En sann kristen bærer alltid på ønsket om å gjøre det som er godt, og bare det. Men ofte handler han likevel annerledes. Om derfor en pastor beskriver en kristen som en som ikke bare vil det gode, men også alltid gjør det, er den beskrivelsen helt ubibelsk. Å ville det som er godt, er en kristens hovedmotiv, men ofte mislykkes han i å la den gode vilje råde. Før han egentlig er klar over det, kan han være kommet på villspor og falt i synd. Siden angrer han og skammer seg. Men han behøver slett ikke være falt ut av nåden for det.

Rom 7,14: «Vi vet at loven er av Ånden, mens jeg er av kjøtt og blod, solgt som slave til synden.» En kristen er Jesu Kristi tjener – hans slave – men adlyder ikke sin herre motvillig og ugjerne som andre herrers slaver gjør. For de viser lydighet med aller største motvilje. Når apostelen må rope som han gjør: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» så vil han som en sann kristen, som har fått se hvilken ynkelig synder han egentlig er, klynge seg desto fastere til Kristus og jage vekk djevelens anfektelser som vil ha ham til å tro at han er falt ut av nåden og har mistet Gud.

Fil 3,12: «Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» I dette livet ligger vi alltid noe etter, for vi forstår ikke alt. For en kristen kan det synes som om der var tider da han var mer hellig og bedre greide å hanskes med synden. Det kan faktisk også være tilfelle, og hans nåværende situasjon kan skyldes åndelig tilbakegang. Men den korrekte forklaring på hans nåværende tilstand kan også være at han nå ser mye klarere hvilken skrøpelig skapning han er.

Gal 5,17: «For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil.» En pastor har derfor ingen rett til å avvise en person som ikke-kristen fordi han ikke gjør alt slik som han burde, så lenge personen sier at han ikke ønsker eller vil beholde sine skrøpeligheter. Om han begår synd av svakhet, eller overilet og i tankeløshet, kan han likevel være en kristen.

Jakob 3,2: «Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme.» En kristen synder ikke bare i tanker, begjær, miner og ord, men også i handlinger – noe som gjør det klart for hele verden at han fremdeles er et stakkars skrøpelig menneske.

Hebr 12,1: «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss.» En kristen vil alltid legge bort synd som stadig tynger, men får den kanskje ikke helt ut av hjertet, noe som gjør trøtt og motløs. Hans oppførsel ville blitt ganske annerledes frimodig og heroisk hvis han ikke stadig måtte hale og dra et kjødelig sinn med seg.

Vår Frelser lærer alle kristne å ta denne daglige bønn med i Fadervår: «Forlat oss vår skyld.» Hver dag legges en ny byrde av skyld på hjertene og samvittighetene våre. Å skildre et kristent menneske som absolutt perfekt i alt – noe han ikke er – eller regne opp slike kjennetegn på en sann kristen som ikke alle kristne kjenner seg igjen i, er å tegne et galt bilde, noe som kan forårsake veldig stor skade. For av en slik karakteristikk vil kristne med en levende samvittighet kunne trekke den konklusjonen at de ikke er kristne. Derfor må pastoren gi den rette medisin når kristne vakler i synd og straks reise dem opp av fallet, forutsatt at ikke synden var tilsiktet, for var den tilsiktet, ville Den Hellige Ånd være drevet ut. En kristen lærer av erfaring å ane fare, og har han falt i synd, føler han seg straks drevet til å søke sin himmelske Far, bekjenne synden og be om syndstilgivelse for Jesu skyld. Han får også en indre forvissning om at han er tilgitt.

Ofte blir en kristen skildret som var han tålmodig som Job. Pastoren sier kanskje: «Du kan ta alt fra en kristen, men like fullt vil han vitne frimodig: «Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn» (Job 1,21), og pastoren tror at hans bemerkninger er helt ut bibelske. Det er sant at Job virkelig uttrykte seg slik, men ikke at alle kristne gjør det. Det er ikke å være konsekvent mot troen å sette opp slike mål i prekenen. Mange kristne er nemlig svært utålmodige når de er i vanskeligheter. Utålmodigheten kan være stor også i hverdagsbagateller. Men når han åndelig talt kommer til seg selv og ser tingene i rett lys, skammer han seg over dette.

(Fortsettelse følger: Tese 17 (del 2:2)

Tese 16 (del 2:2)

Embed from Getty Images

(forts.)

Selv troende pastorer kan komme til å blande samme lov og evangelium – ofte uten å være klar over det – og da ikke først og fremst i prekenene sine, men når de utøver sjelesorg og kirketukt. Mange pastorer og menigheter gjør feil i utøvelsen av kirketukt. Når man f.eks. tar seg av en drukkenbolt som straks bekjenner sin sorg over synden – noe disse vanligvis gjør – så lar en uerfaren pastor seg lett lure av en slik bekjennelse. Drankeren kan være blitt suspendert fra menighetsfellesskapet for å holdes under oppsikt f.eks. i tre måneder. Så kommer en broder og forteller den gode nyhet at drankeren har holdt seg edru hele den fastsatte tiden, og pastoren bestemmer seg for at mannen nå er rett omvendt, mens han i virkeligheten fortsatt er en heller gudløs person. Vær på vakt mot å bli lurt på den måten.

Det samme kan skje når en som har pleid å banne og sverge slutter med dette for en tid, etter å ha blitt formant av menigheten. Eller for å ta det eksemplet at en har forsømt sin kirkegang over et lengre tidsrom, og derfor neppe kan sies å være en kristen. Etter at menigheten har snakket med ham om dette, kommer han kanskje i kirken flere søndager på rad. Men er det slik at denne ytre handlingen i seg selv gjør ham til en kristen? Slett ikke, hvilket som helst gudløst menneske kan da vel gjøre dette. De forannevnte personene må bli ledet til å erkjenne at kristne mennesker ikke oppfører seg som de har gjort; om man gjør slikt, er det et tegn på at man har falt ut av nåden. Det kreves arbeid og omsorg av en pastor å føre en slik til gjenfødelse ved Guds ord. Og er han ikke villig til å påta seg dette arbeidet, viser han likegyldighet for sjelen til vedkommende.

Eller la oss ta det eksemplet at noen som har vært likegyldige og trege når det gjelder nattverdsdeltagelse, kommer til sakramentet på ny etter at pastoren har formant dem. Hvis pastoren er tilfreds med dette, er han skyldig i sammenblanding av lov og evangelium. Eller for å ta enda et eksempel: griskhet og gjerrighet. Menigheten kan være så gjerrig at den nekter å ta opp kollekt for å dekke pastorens lønn. Da må ikke pastoren bestemme seg for å gi menigheten en tordentale for å få dem til å åpne pengepungen. Å åpne folks pengepung ved hjelp av loven er slett ingen stor bedrift. Isteden skal han forkynne slik at tilhørerne vekkes opp fra sin åndelige søvn og død. Vil han ikke gjøre dette, blir han skyldig i det denne sekstende tesen vår handler om.

Luther understreker at alt det en gjenfødt person gjør, er velbehagelige gjerninger for Gud. Også det å unne seg selv et godt måltid mat, å spise eller sove, er gode gjerninger han gjør; altså ikke bare det han utfører av hardt arbeid. En lovtrell kan arbeide og streve hardt, men alle hans gjøremål er bare et martyrium som leder ham videre mot fortapelsen. En kristen derimot har det rette sinnelag i alt det han gjør, og derfor er alt velbehagelig for Gud. Fra en ren kilde kan det ikke renne noe annet enn rent, godt vann.

Tese 16 (del 1:2)

Guds nei og Guds ja

av C.F.W. Walther


For det tolvte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynnere prøver å få tilhørerne til å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kvitt visse vaner og har latt seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakonarbeid

 

Embed from Getty Images

 

Hvor viktig denne tesen er, blir tydelig når en tenker over at verre sammenblanding av lov og evangelium enn den som nevnes her, overhodet ikke er mulig. Ve den pastor som med sin forkynnelse leder folk til å tenke at de er gode kristne når de bare har greid å slutte med å røve og stjele og litt etter litt også vil kvitte seg med andre svakheter som ennå måtte finnes i dem. De forandrer evangelium til lov når de slik presenterer omvendelsen som et menneskeverk, mens ekte omvendelse, som virker en levende tro i mennesker, er en virkning av evangeliet alene.

Denne grove sammenblandingen av lov og evangelium er rasjonalistenes aller verste feil. Det essensielle i deres religion er en lære om at mennesker blir forandret og nye når de har fått fjernet visse uvaner og har begynt å leve et dydig og moralsk liv, mens Guds ord lærer at vi først må bli født på ny for å bli i stand til å avstå fra de aktuelle syndene og gjøre gode gjerninger. De elsker å sitere det velkjente utsagnet: Ekte omvendelse er å slutte å gjøre det du har gjort før. Utsagnet kan brukes på en rett måte og er brukt slik av våre forfedre. Men de mente: «Dere som roser dere av å ha en rett tro, men lever et ondt og syndig liv, vær stille med pratet deres om troen; å gjøre en slutt på det gamle livet, det er en ekte omvendelse.» Rasjonalistene forstår dette slik: «Vær ikke bekymret. Det Gud krever av en god kristen, er at han oppgir sitt gamle liv. Dette er omvendelse.» Slik lyder moralistenes avskyelige lære.

Men kristendommen gir oss den rette undervisning med ett uttrykk: «vend om», som betyr: forandre sinnelag. Med disse ordene konfronterer Jesus synderen, forteller ham at først av alt må det finne sted en forandring i hans innerste vesen. Det han krever, er et nytt sinn, et nytt hjerte, en ny ånd; ikke å kutte ut ondskap og gjøre gode gjerninger. Ved å gjøre dette til den første, grunnleggende nødvendighet for å kunne være en kristen, legger han øksen til roten på det onde treet.

Joh 3,3: «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» Det Herren mener er: «Alt det du bestemmer deg for å gjøre mens du ennå er i din naturlige tilstand, er synd. Du må først bli av ånd før du kan frambære ekte åndens frukter.»

Matt 12,33: «Enten er treet godt, og da er også frukten god, eller treet er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.» Uten at et menneske er blitt en fullstendig ny skapning og totalt forandret, gjenfødt og med et nytt sinnelag, vil alt han gjør bare være falske og dårlige frukter, for av naturen er han et ondt tre.

Matt 15,13: «Enhver plante som ikke min himmelske Far har plantet, skal rykkes opp med rot.» Bare det er gode gjerninger som Gud selv har virket. Enhver gjerning som man virker ut av egen fornufts kraft og naturlig vilje, er en plante som må rykkes opp med roten. Gud vil ikke godkjenne den, men krever at den fjernes fra hans åsyn som synd og skam. For den er sprunget ut av et ondt hjerte, et hjerte som ikke bryr seg om Gud.

1 Kor 13,3: «Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» Det det kommer an på, er ikke gjerningene i seg selv, men kjærligheten de springer ut av. Jeg må være så ynkelig fattig som bare det og ute av stand til å hjelpe noen økonomisk. Likevel vil Gud akte det som velbehagelige gjerninger at jeg tross min fattigdom har kjærlighets lyst til å tjene og hjelpe alle mennesker.

(Fortsettelse følger)

Tese 15 (del 2:2)

For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

 

Embed from Getty Images

(forts.)

Vær oppmerksom på enda to ting med hensyn til denne tesen. For det første blir det ofte innvendt at Skriften selv kaller evangeliet for en lov, og at evangeliet derfor gjerne kan kalles en forkynnelse til omvendelse, fordi loven jo tjener den hensikt å drive menneskene til omvendelse. Man siterer Rom 3,27, hvor det står: «Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov.» Man holder seg til apostelens egen terminologi og hevder at også evangeliet er en lov. Men dette er å trekke ut en feil slutning fra apostelens ord. For det han sier her, er en «antanaklasis», dvs. at han benytter samme ord som opponentene hans har brukt, men i en annen mening, for å motbevise dem.

En annen innvending blir reist på grunnlag av Rom 10,16: «Ikke alle var lydige mot evangeliet.» Her hevder man at ettersom det jo egentlig er loven som formaner til lydighet, så er evangeliet ikke kun et budskap om glede; det er en forbedret lov. Men det er en total forvrengning av dette skriftstedet å prøve å få det til å bevise at evangeliet i smal, egentlig betydning er en forkynnelse om omvendelse. Vi har å adlyde Guds vilje ikke bare slik den uttrykkes i loven, men også hans nådige vilje. Men den sistnevnte er ikke en vilje i og fra loven. Ved sin nådige vilje tilbyr og gir Gud oss alle ting. Når vi tar imot det han gir, heter det at vi adlyder ham. Det er en form for godhet av Gud å kalle dette lydighet. Og ja, når vi slik adlyder ham, så oppfyller vi også det første bud, for troen kreves i loven, men ikke i evangeliet. Evangeliet kalles «glade nyheter», men glade nyheter kan ikke være noe som formaner meg og krever av meg å utføre en eller annen oppgave. Bare det er gode nyheter som forteller meg at jeg får kaste fra meg all frykt og angst fordi Gud kommer meg i møte så full av nåde og barmhjertighet.

La oss nå slå opp en del av de skriftstedene som handler om evangeliet i egentlig mening og lære oss hvilke kjennetegn vi kan se etter. Vi kan finne fem slike kjennetegn:

1. Hver gang «evangeliet» omtales som kontrast til loven, er det tydelig at det ikke viser til den vide, men til den smale betydningen av ordet.
Ef 2,14-17: Forkynnelsen av loven, som ikke bringer fred, går forut for og etterfølges av evangeliet – som bringer fred.

2. Hver gang «evangeliet» presenteres som Kristi eget spesielle budskap eller som den læren som forkynner Kristus, kan det ikke samtidig vise til loven.
Joh 1,17: Kristus Jesus offentliggjorde ikke en ny og forbedret lov, men han renset loven for fariseernes falske tolkning, fordi en rett forståelse av loven er nødvendig før et menneske kan ta imot evangeliet.
Luk 4,18-19: Her forteller Herren Jesus om sitt oppdrag i verden, om den egentlige grunnen til at han forkynte som Kristus, verdens frelser. Han konkluderer talen sin med disse ordene, v. 21: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Ikke ett ord sa han til tilhørerne om loven, men henviste utelukkende til hva som tilbys de syke og fattige, de med knuste hjerter, de som lå i syndens og djevelens mange bånd og lenker.

3. Hver gang «evangeliet» rettes til arme, stakkars syndere, er det evangeliet i den smale, egentlige betydningen av ordet som er ment, Matt 11,5, Luk 4,18.

4. Hver gang syndstilgivelse, rettferdiggjørelse og frelse av nåde nevnes som virkninger av «evangeliet», er det evangeliet i smal betydning det vises til, Rom 1,16, Ef 1,13.

5. Når tro nevnes i relasjon til evangeliet, er det også snakk om evangeliet i den snevre betydning av ordet, Mark 1,15, Mark 16,15-16.

Tese 15 (del 1:2)

 

Tese 15
For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

 

Embed from Getty Images

 

For å forstå denne tesen rett, er det nødvendig å ha i minne at uttrykket evangelium har en lignende dobbel bruk som uttrykket omvendelse. For i den hellige Skrift blir de brukt både i en vid og en smal betydning. I den vide betydningen omfatter uttrykket omvendelse både syndserkjennelse, anger og bot, og tro, som vi tydelig ser i Apg 2,38 hvor det står: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, etc.» Apostelen sier ikke her: «vend om og tro». Følgelig refererer han til omvendelsen i vid betydning, troen inkludert. Han kunne heller ikke ha sagt: «Angre syndene og la dere så døpe.» Han må ha tenkt seg angeren sammen med troen. Det han mener, er dette: Hvis du erkjenner syndene dine og tror på det evangeliet jeg nå har forkynt for deg, så la deg døpe til syndenes forlatelse.»

Uttrykket omvendelse brukes i en smalere betydning for å betegne syndserkjennelse, anger og sorg over synden i f.eks. Mark 1,15, hvor vi leser: «Vend om og tro på evangeliet!» Her er det tydelig at døperen Johannes ikke inkluderte troen i omvendelsen, for da ville setningen inneholde en unødvendig gjentagelse. I Apg 21,21 forteller Paulus at han hadde «vitnet for både jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.» Siden troen er nevnt for seg i dette skriftstedet, kan ikke uttrykket omvendelse her omfatte både syndserkjennelse, anger, og tro. På samme måte sier Herren mht. jødene, at selv etter døperen Johannes’ forkynnelse «vendte dere ikke om da heller, slik at dere trodde ham» (Matt 21,32). Med omvendelse refererer han til virkningene av loven og mener å si, at ettersom de ikke hadde blitt forskrekket av syndene sine, var det heller ikke mulig for dem å komme til tro. For det blir ikke noen tro i et hjerte som ikke først er blitt forskrekket.

Også uttrykket evangelium har to slike anvendelser, enkelte ganger en vid, og andre ganger en smalere. Den smale betydningen er den egentlige, primære. I den vide betydningen blir uttrykket ganske enkelt brukt som synekdoke (talefigur, hvor en del settes i stedet for helheten), som en betegnelse på Jesu forkynnelse i sin helhet, inkludert også f.eks. hans skarpe forkynnelse av loven, som i Bergprekenen og hans fordømmelse av gudløse mennesker. I tillegg benyttes uttrykket evangelium også som en motsats til Det gamle testamente (som ofte nevnes i betydningen «lovens undervisning»).

I Rom 2,16 leser vi: Den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium. Apostelen kan ikke her referere til evangeliet i den smale betydningen av ordet, for det har ingen ting med dommen å gjøre, da Skriften jo forkynner: «Den som tror på Sønnen, skal ikke bli dømt» (Joh 3,18, jmf. 5,24). Men ordet evangelium blir uten tvil brukt i sin smale betydning i Rom 1,16: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror». Her blir det først kalt en kraft fra Gud, dernest at det frelser enhver som tror. Ikke noe lovisk stilles. For loven krever jo at vi holder den. Følgelig taler apostelen om en Guds gave til verden og om troen, altså om evangeliet i smal betydning, eksklusive loven.

Ef 6,15 taler om «fredens evangelium». Da loven ikke makter å skape fred, men bare ufred, taler apostelen her om evangeliet i dets smale betydning, dvs. om den glade nyheten at Jesus Kristus er kommet til verden for å frelse syndere.

Våre lutherske bekjennelsesskrifter følger Bibelen når de bruker ordet evangelium noen ganger i vid, andre ganger i smal betydning. Det forklarer et uttrykk som står å lese i dem, nemlig «Evangeliet forkynner omvendelse». Du må merke deg dette faktum for å kunne forstå tesen vår rett: en sammenblanding av lov og evangelium finner sted når evangeliet om Kristus, dvs. evangeliet i sin smale, primære betydning, gjøres om til en preken om omvendelse.

Det er ytterst farlig for tilhørernes sjeler hvis pastoren taler slik at tilhørerne får det inntrykk at han regner evangeliet i dets smale og egentlige mening som en forkynnelse av loven og Guds vrede mot syndere, idet han kaller dem til omvendelse. Å være uforsiktig med ordene og uttrykkene han bruker, er en stor og alvorlig feil, selv om pastorens personlige tro ellers kan være korrekt nok.

(Fortsettelse følger:  Tese 15 – del 2:2)

Tese 14

For det tiende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett vis når troen kreves som en betingelse for rettferdiggjørelsen og frelsen, som om et menneske blir rettferdig for Gud og frelst, ikke bare ved tro, men også på grunn av troen, for troens skyld.

 

Embed from Getty Images

 

Hva betyr det egentlig når Guds ord sier at mennesket rettferdiggjøres og frelses ved troen alene? Ikke noe annet enn dette: Et menneske frelses ikke ved sin egen innsats, men utelukkende ved Kristi gjerning, hans lidelse og død, han som er hele verdens gjenløser og forløser. Over og mot denne læren påstår moderne teologer at når det gjelder menneskets frelse, må man merke seg to ting: for det første er det tale om noe Gud må gjøre. Hans verk er det vanskeligste, for Han må utføre den gjerningen å forløse oss. Men det fins noe annet også, som vi må gjøre: Det går nemlig ikke an uten videre å si til mennesker at himmelen nå står åpen for dem, etter at de er blitt gjenløst. Det kreves noe mer mennesket må gjøre, ja, noe virkelig stort – man må tro. Men denne læren gjør fullstendig vold mot evangeliet og ødelegger det.

Hvis ikke Gud selv skapte troen i oss, ville det være en uendelig stor og vanskelig, ja, umulig oppgave for oss å tro. Men la oss nå tenke oss at det likevel ikke var så vanskelig å tro. Selv om det var en ganske enkel betingelse Gud stilte til oss, ville frelsen ikke lenger være bare en gave. Gud hadde da ikke gitt oss sin sønn, men bare tilbudt oss ham på visse vilkår. Men slik går ikke Gud fram.

Apostelen Paulus sier: “Men som en gave av Guds godhet er de rettferdiggjort, fordi Jesus Kristus har kjøpt dem fri” (Rom 3,24). Vi ble rettferdiggjort uforskyldt og uten motytelse. Selv ikke det ringeste ble krevd av oss. Og derfor priser vi arme, fattige syndere Gud for at Han har skapt et hvilens sted vi kan flykte til, vi som ikke er annet enn fortapte og i gjeld nedsunkne tiggere som ikke eier den minste mulighet til å bringe noe av det Gud krever. Alt vi har å komme med, er synd og skam. Ingenting annet. Men da betrakter Jesus oss som sine rette pasienter. Vi gir ham den rette ære når vi hyller ham som vår trofaste Frelser, og klynger oss til evangeliet som vårt tilfluktssted.

Det er derimot å fornekte ham å komme med noe annet enn det han har gitt. Når vi minnes hva Peter skrev: “Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved” (Apg 4,12), er det å pervertere evangeliet noe fryktelig å betrakte oppfordringen om å tro som en betingelse for menneskets rettferdiggjørelse og frelse.

Tese 13

For det niende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett vis dersom man – når det oppfordres til å tro – gir inntrykk av at et menneske selv kan klare å skape denne troen eller i hvert fall hjelpe til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å holde fram evangeliets løfter til ham.

Embed from Getty Images

 

Hensikten med denne tesen er ikke å kritisere den pastoren som krever av tilhørerne sine at de skal tro på evangeliet. Det samme gjorde jo profetene og apostlene, ja også Herren Jesus Kristus selv. Når vi krever tro, er det imidlertid ikke et lovisk krav vi legger fram, men evangeliets vennlige invitasjon; vi sier egentlig til tilhørerne: ”Kom, for alt er ferdig” (Luk 14,17). Når jeg innbyr en halvt utsultet person til å sette seg til et veldekket bord og ber ham forsyne seg med det han måtte ønske, forventer jeg ikke at han sier at han ikke tar imot ordre fra noen, heller ikke fra meg. På samme måte skal kravet om tro ikke forstås som en lovens befaling, men en evangeliets vennlige innbydelse.

Villfarelsen som denne tesen retter seg imot, er den at et menneske av seg selv kan prestere eller medvirke til troen. Et slikt krav ville være lovisk og vende troen til å bli en gjerning. Det ville tydelig være å blande sammen lov og evangelium. En forkynner må faktisk være i stand til å holde en preken om troen uten i det hele tatt å bruke ordet tro. Det er ikke viktig at han banker uttrykket tro inn i ørene på tilhørerne, men det er nødvendig å legge budskapet fram slik at det skal vekke et ønske i hver fattig synder om å få legge fra seg syndebyrden sin ved Jesu Kristi føtter og si: ”Du er min, og jeg er din.”

Det er særlig på dette området at Martin Luther viste sin sanne storhet. Det er sjelden han henstiller tilhørerne om å tro, men han forkynner om Jesu Kristi verk, om frelse av nåde og om Guds store barmhjertighet i Jesus Kristus på en slik måte at tilhørerne får det inntrykk at det de skal gjøre, bare er å ta imot det som tilbys dem og finne hvile på den guddommelige nådens fang.

Tenk deg at du vitnet om Jesus Kristus for en flokk indianere. Du forteller at han er Guds Sønn som kom fra himmelen for å kjøpe menneskene fri fra syndene ved å ta Guds straff på seg, at han vant over døden, djevelen og helvetet for dem, at han har åpnet himmelen for alle mennesker, og at hver og en nå kan bli frelst ved bare å ta imot det som Herren Jesus Kristus har brakt oss. Tenk deg at du plutselig ble rammet av en dødelig pil fra en fiendtlig indianer som lå i bakhold, og du døde. Det er godt mulig at du ville etterlate deg en liten menighet av troende indianere selv om du ikke en eneste gang hadde uttalt ordet tro i undervisningen. For alle i flokken som ikke trosset den guddommelige nåden, ville måtte tenke som så at også han var inkludert i Jesu frelsesverk.

På den annen side: du kan bruke mye tid på å fortelle folk at de må tro dersom de vil bli frelst, og tilhørerne kan få det inntrykket at noe blir krevd av dem å gjøre. Så vil de begynne å bekymre seg over om de er i stand til å gjøre dette, og når de så har prøvd, lure på om det er akkurat dette som kreves av dem. Dermed kan du altså ha forkynt ganske mye om troen uten å ha gitt dem noen virkelig preken om hva det innebærer å tro. Den som er kommet dit hen at han forstår at det er opp til ham å ta imot det som tilbys ham i evangeliet, og som også tar imot det, den har troen. Å bli frelst ved tro er det samme som å bøye seg for Guds frelsesplan ved ganske enkelt å ta imot.

Jeg mener ikke at du ikke må tale om troen. Vår tid mangler en klar forståelse av hva det vil si å tro. De dyktigste forkynnere synes at de har oppnådd ganske mye når de har innprentet i sine tilhørere følgende læresetning: ”troen alene frelser”. Men ved sin forkynnelse har de kun fått tilhørerne til å sukke: ”Å, om jeg bare hadde tro! Troen må være noe svært vanskelig, for selv har jeg ikke oppnådd den.” Disse ulykkelige tilhørerne vil så gå hjem fra kirken med bedrøvede hjerter. Ordet tro lyder som et ekko i ørene, men gir ingen trøst.

Å si at troen er nødvendig for å bli frelst, betyr ikke at vi påstår at mennesket selv kan skape troen. Den hellige Skrift krever alt av oss, hvert av budene er et krav som roper: ”Gjør dette, og du skal leve.” Skriften krever at vi ”skal rense hjertene våre” (Jak 4,8). Vi får høre: ”Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg” (Ef 5,14). Det at slike krav og bud blir fremsagt, er ikke i seg selv noe bevis for at menneskene er i stand til å gjøre det som kreves.

Når f.eks. en kreditor krever inn pengene sine, beviser ikke dette at skyldneren også er i stand til å betale. I det daglige liv kan en kreditor som vet at skyldneren er insolvent og ute av stand til å betale, likevel innkreve pengene sine ganske enkelt fordi han har oppdaget at mannen er doven og lat, og i tillegg et forfengelig ødeland. Kreditorens hensikt med innkrevingen er å få mannen til å legge av seg sin storslåtthet og dyre vaner og få ham ned på jorden igjen.

Gud opererer på samme måte. Ved å gjøre meg oppmerksom på at jeg skylder ham å være lydig mot alle hans bud, leder Gud meg til å erkjenne at om jeg enn anstrengte meg til det ytterste, klarte jeg likevel ikke å oppfylle kravene. Når han slik har gjort meg ydmyk, tilbyr han vennlig sitt evangelium.

(Neste fredag: Tese 14)

Tese 12 (del 2:2)

Embed from Getty Images

(forts.)

Samme feil begås når en pastor uten å nøle sier seg tilfreds med det minste lille tegn på anger hos sine menighetsmedlemmer. I gudløse mennesker, som har levd lenge i synd og last, kan samvittigheten plutselig bli urolig og anklage dem, f.eks for å ha begått mened. De blir slått av forferdelig frykt ved tanken på konsekvensene. Eller samvittigheten kan komme til å anklage dem for å ha spilt uskyldig blod. Men disse folkene er ikke slått av skrekk fordi de nå ser seg selv som fattige syndere; det er bare en spesiell synd som skremmer dem. Bortsett fra akkurat den, er de bra folk og gode på bunnen, mener de. Der er mange slike, og de har allerede fått sin dom. De kan nok innrømme for pastoren at det var galt av dem å gjøre denne eller hin spesielle synden, eller andre ”uunngåelige” ting de gjorde feil, men de fremholder at de likevel er gode mennesker. Dersom en pastor er fornøyd med en ”anger” av denne sorten, behandler han angeren som om den var en fortjenstfull gjerning.

Andre igjen forteller nok sine tilhørere at angeren og boten er nødvendig og at deres egen fornuft vel må fortelle dem at Gud ikke kan tilgi syndene deres som de tar så lett på. Og så fortsetter de med å beskrive for synderne hvordan kvaliteten på angeren deres må være, ut fra tekster som Salme 38,7-9. ”Jeg er kroket og nedbøyd, jeg går og sørger hele dagen. Hoftene mine brenner av smerte, ingenting i kroppen er friskt. Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.”

Loviske pastorer vil spørre synderen de har for seg om han kan si det samme om seg selv som skildres i salmen, om han virkelig har vært nedbøyd og sørgende hele dagen, om det var tider da hoftene hans brant av smerte, om det var så at det ikke fantes noe friskt i hele kroppen osv. Og hvis han da ikke kan vise til slike erfaringer som de betrakter som kriterier for ekte botferdighet, forteller de ham at han ikke må tenke at han har vært sant botferdig.

Men denne fremgangsmåten er fullstendig feil. Sant nok beskriver teksten Davids anger og bot. Men hvor finnes et skriftsted som foreskriver samme grad av anger for alle? Det finnes ikke noe slikt skriftsted, men tvert imot ser vi at da det på pinsedagen stakk Peters tilhørere i hjertet så de ropte ”Hva skal vi gjøre?” , så ble Guds nåde forkynt for dem umiddelbart.

Tilfellet David tjener som en god illustrasjon. I et helt år hadde han levd som ubotferdig da Natan kom for å konfrontere ham med den forferdelige synden han hadde begått. Rammet i samvittigheten og full av anger og sorg ropte David: ”Jeg har syndet mot Herren.” Det var det hele. Profeten Natan oppdaget straks at kongen var nedbrutt og knust, og derfor sa han til ham: ”Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø” (2 Sam 12,13). Det var det samme vi leste om fangevokteren i Filippi. Bare noen få minutter tidligere hadde han vært så forskremt og redd at han holdt på å ta sitt eget liv, men da han skjelvende falt ned for apostlene og ropte: ”Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” så fikk han ikke til svar at han straks måtte gå i gang med å produsere anger og bot, og det en dyp og alvorlig en. Han ble heller ikke minnet om eller fikk opplest hvordan David gjorde bot, nei, han fikk straks høre: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.” Apostlene så nemlig klart og tydelig at mannen var knust og hungret etter barmhjertighet, og de betraktet det som tilstrekkelig. Når et menneske er brakt dit hen at en hungrer og tørster etter barmhjertighet og nåde, så har allerede omvendelsen virket til fulle.

Hvis vi kan anta med all rimelighet at et menneske er blitt rykket opp og bort fra sin egen selvrettferdighet og ønsker å frelses av nåde alene, så skal vi for Guds skyld frimodig forkynne evangeliet for ham. Det er ikke for tidlig, for ingen kan komme for tidlig til Jesus. Problemet er at folk ofte ikke går til Jesus i det hele tatt, – de kaller seg arme syndere, men er det ikke, for de vil først yte en eller annen fortjenstfull handling før de går til Jesus. Det er rent hykleri når de sier at de går til Ham, for faktum er at de slett ikke kommer som de er: fattige tiggere med ingenting annet å vise til enn sin synd. Et menneske som Gud har vist den nåde å få se seg selv som knust og nedbrutt, og at det ikke er trøst å finne noe sted så han ser seg engstelig om, en slik er i sannhet botferdig. Han skal ikke advares mot å gå til Jesus, men tvert imot få evangeliet forkynt for seg. Man skal ikke si bare at han kan få lov til, men at han skal gå frimodig til Jesus. Han skal ikke lure på om han kommer for tidlig.

En av de viktigste grunnene til at mange blander sammen loven og evangeliet på dette punktet, er at de ikke ser forskjellen mellom de kristnes daglige omvendelse og den omvendelse som går forut for troen. Den daglige omvendelsen er beskrevet i Salme 51. David kaller den et offer som han bringer Gud og som Gud har behag i. ”Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte” (v. 19) Her taler han ikke om den omvendelsen som går forut for troen, men om den som følger av troen. Flesteparten av de sanne kristne som har den rene læren, har en klarere forståelse av omvendelsen etter troen enn de har av den omvendelsen som går forut for troen. For siden de hadde så dyktige forkynnere å lytte til, er de blitt ført til Kristus uten alle slags krumspring. Når de nå er hos Kristus, så kan nok den gamle selvrettferdigheten vise seg igjen, til tross for at den er blitt knust mange ganger. Gud må nemlig slå disse arme kristne igjen og igjen for å bevare dem ydmyke og små.

Davids eksempel kan tjene som en illustrasjon på dette. På et øyeblikk var han kommet til tro, men for en elendighet han måtte gjennom senere! En profet hadde forkynt Guds ord for ham, men til sin dødsdag var hjertet hans tynget av lidelse, bekymring og nød. Gud hadde sluttet å la ham ha fremgang i det han foretok seg, og den ene ulykken fulgte den andre, inntil Gud befridde ham ved døden. Men hele veien hadde David et botferdig sinn sammen med troen. Det er sannelig et offer som Gud har behag i. En botferdighet av dette slaget er ikke en virkning av loven alene, men samtidig også et verk av evangeliet. For ved evangeliet tar Guds kjærlighet plass i hjertet hans, og når botferdigheten springer ut fra kjærlighet til Gud, er den virkelig en god og velbehagelig sorg som Gud blir glad for å se. Han har behag i den, for vi kan ikke vise ham en større ære enn den å kaste oss i støvet for hans fot og bekjenne: ”Du er rettferdig, Herre, men jeg er en fattig synder. Ha barmhjertighet med meg for Jesu Kristi skyld.”

(Neste fredag: Tese 13)