Tese 21 (del 1:2)

For det syttende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det blir sagt og lært at sakramentene virker frelse ex opere operato, dvs. at de rent mekanisk har frelsende virkning ved selve den ytre handlingen.

Embed from Getty Images

 

Denne alvorlige feilen tros og læres av papistene, som mener at det er en god gjerning å underkaste seg en rent ytre dåpshandling og det selv om de ikke er troende. Det forutsettes imidlertid at folk ikke lever i noen aktuell dødssynd. Den blotte ting at de lar seg døpe, bringer dem inn under Guds yndest, sier de, og det utvirker at Gud blir nådig stemt mot dem. Det samme lærer de om messen og nattverden – man mottar nåden når man medvirker i seremoniene. En slik lære motsier Guds ord, særlig evangeliet, som jo lærer at mennesket blir rettferdiggjort for Gud og frelst av nåde alene, og at det ikke er i stand til å gjøre gode gjerninger før det er rettferdiggjort og gjenfødt.

Rom 3,28: «For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.» Dersom bare det å la seg døpe eller det å gå til nattverd rettferdiggjør og bringer Guds nåde, så er det ved gjerninger det skjer, og det slike usle handlinger som ikke en gang er verd å nevne. Ja, for både dåpen og nattverden ville være betydningsløse og uten verdi om vi betrakter dem som noe vi gjør. Det er en forferdelig lære, som overhodet ikke har noen hjemmel i Bibelen – at vi får den guddommelige nåde bare ved rent ytre å gjøre bruk av sakramentene. Sannheten er jo at både dåpen og nattverden plasserer alle under dommen som gjør bruk av sakramentene uten tro i hjertet. Sakramentene blir nådemidler fordi det er knyttet særlige løfter til det ytre tegn. Vannet i seg selv og alene virker ikke noe godt. Heller ikke er det noen velsignelse i den blotte mottagelsen av Herrens legeme og blod. Tvert imot fordømmes jeg dersom jeg går til den hellige nattverd uten tro, for jeg blir da medskyldig i Herrens lidelse og død.

Det er av overordentlig stor viktighet at jeg tror og ser hen til – ikke vannet i dåpen – men løftet som Kristus har knyttet til det. Det er dette løftet som betinger vannets virkning. Det samme gjelder også den hellige nattverd: det er ugudelig å tro at det å delta i Herrens nattverd fordi Herren vil gå til møte der, er en god gjerning som vil krediteres vår konto. Herren sier: «Ta, spis, dette er mitt legeme, som utgis for dere.» «Drikk alle derav. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som er utgytt for dere til syndenes forlatelse.» Disse ordene åpner for en himmel full av guddommelig nåde, og nattverdgjesten skal rette sin tro på dem.

Bare den handlingen å ete brødet med Kristi legeme og drikke vinen med Kristi blod, virker ingen god effekt i oss. Nåden opererer ikke på en kjemisk eller mekanisk måte, men bare ved Ordet som stadig gjentar: «Dine synder er deg tilgitt.» Dette ordet skal jeg klynge meg til. Gjør jeg det, skal jeg kunne møte Gud tillitsfullt på den siste dag. Hvis han den dagen ville fordømme meg, skal jeg kunne si: «Du kan ikke fordømme meg uten å gjøre Deg selv til en løgner. Du har jo innbudt meg til å sette all min fortrøstning til Dine løfter. Nå har jeg gjort det, så da kan jeg ikke fordømmes, og jeg vet også at Du heller ikke vil gjøre det.» Hvis derfor Gud ville prøve vår tro også den siste, den store dagen, vil alle hellige rope: «Det er helt umulig å kaste oss i fortapelsen. Her er Kristus, vår kausjonist og mellommann. Du må ta i betraktning, Herre Gud, den løsepengen som din egen Sønn har brakt til veie som betaling for all vår synd og skyld.»

Rom 14,23: «Men den som spiser med tvil, er dømt fordi det ikke skjer i tro. Alt som ikke skjer i tro, er synd.» Hvordan kan da en kommunikant som gjør bruk av sakramentet uten tro bli tatt imot av Gud eller erverve Guds nåde bare ved den ytre handlingen? Det han gjør, er jo en ny synd, da handlingen springer ut av et vantro hjerte.

I forbindelse med denne fremstillingen er det også nyttig å tenke på Hebr 4,12 som sier noe om Ordets kraft i et menneskes aller innerste sjel: «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.»

Vranglærerne innrømmer at en preken som ikke blir tatt imot i tro, ikke gagner tilhørerne noe, men at den bare øker deres ansvar. Men når det gjelder sakramentene, påstår de at situasjonen blir en annen, siden disse har den store fordel fremfor det forkynte ordet, sier de, at Gud i dem handler med sin nåde hver gang man alvorlig bruker dem. Dette er en ugudelig lære, for sakramentene er overhodet ikke noe annet enn Guds ord knyttet til et ytre tegn. Augustin sier så vakkert om dem at sakramentene er Guds synlige ord. Guds ord gagner ingen som ikke vil ta imot i tro. Heller ikke vil en ikke-troende ha noen nytte av dåpens bad. Når vi oppfordrer folk til å tro på sin dåp, mener vi med det at de skal tro på sin himmelske Far, som har knyttet et så herlig løfte til dåpen. Den tanken at Gud finner stort velbehag i at et menneske gir sitt hode til å bestenkes med vann, er et avskyelig misbruk av det synlige ordet. Da Ordet ikke gagner det vantro menneske, så vil heller ikke sakramentene gagne andre enn de som tar imot dem i tro.

Evangeliet sier helt enkelt at vi skal tro, så vi blir frelst, mens loven befaler: «Gjør dette, så skal du leve.» Hvis nå den blotte handling å la seg døpe eller delta i nattverden bringer et menneske under Guds nåde, vil det si det samme som at evangeliet åpenbart er blitt gjort om til en lovgjerning, fordi frelsen da beror på det mennesket selv gjør. Og på den annen side er loven omgjort til evangelium, siden frelsen er en belønning for menneskets gjerninger.

(Fortsettelse følger, Tese 21 del 2:2)

Tese 20

For det sekstende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når et menneskes frelse blir gjort avhengig av medlemskap i den synlige rettroende kirke og når frelsen nektes enhver som måtte ta feil i en eller annen trosartikkel.

Embed from Getty Images

 

Det virker særdeles merkelig at noen skulle ha kommet på den lære at det kun er innenfor den synlige lutherske kirke at mennesker blir frelst. En bakenforliggende årsak til denne alvorlige feilslutningen, er læren om at kirken er en synlig institusjon som Kristus har grunnlagt på jorden og som ikke på noen måte skiller seg fra en religiøs stat. Dens styrende organer ledes ikke av konger, keisere, generaler og borgermestre, men i stedet av biskoper, kirkeråd, prester, diakoner, synoder etc. At et slikt syn er en villfarelse, vet enhver som er noenlunde kjent i Guds ord.

Sa ikke Frelseren: «På denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den»? (Matt 16,18). Denne klippen er Kristus. Kun den som bygger på Herren er et medlem av kirken. Å bygge på Ham betyr ikke at en bare rent mekanisk er innmeldt i kirken, men at en setter sin lit til Kristus i håpet om rettferdiggjørelse og frelse ved Ham alene. Gjør man ikke dette, bygger man heller ikke på Klippen og er derfor ikke medlem av Jesu Kristi kirke.

Paulus skriver til efeserne: «Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden» (Ef 2,19-22).

Ingen andre enn de som i tro klynger seg til apostlenes og profetenes ord, er bygd opp på deres grunnvoll. Følgelig er ingen medlem av Kristi kirke uten å ha en levende tro.

Frelseren kaller seg brudgom. La ingen som ikke er trolovet med Kristus med de inderligste hjertets følelser og bånd, hevde om seg selv at han er en sann kristen og medlem av Kristi kirke. Hva angår hans forhold til Kristus, er han en fremmed. Men kirken er Kristi brud.

Kristus kalles også hodet for kirken. Følgelig kan bare den være et lem som gjennomstrømmes av det lys og liv, den styrke og nåde som flyter fra Ham. Enhver som ikke står i denne åndelige forbindelsen med Kristus, har heller ikke Kristus som sitt hode. Enhver som er sin egen herre og ikke vil la seg styre og lede av Kristus, tilhører ikke kirken.

Et annet sted sier apostelen at kirken er Kristi legeme. Dette har tilskyndet mange også blant overbeviste lutheranere til å hevde at ettersom et legeme er synlig, så må også kirken være synlig. Men det er et forkastelig stykke eksegese. Poenget med det nevnte uttrykket er ikke at kirken skulle være synlig, men derimot at kirken er en levende organisme av lemmer som pulserer av en og samme tro og kraft. Dette beviser klart at kirken ikke er synlig, men usynlig. Bare den er et lem på kirkelegemet som erfarer den kraft som stadig strømmer fra Kristus – han som er hodet for kirken.

Kristus kaller også kirken for sauehjorden sin. Derfor er ingen medlem i kirken dersom han ikke tilhører Kristi flokk og ikke er en av sauene hans, som gjetes av ham og er lydig mot hans røst.

Noen innvender at Kristus jo sammenligner kirken med en åker hvor hveten og ugresset vokser sammen. Men en slik innvending skyldes en feiltolkning av lignelsen. Kristus har selv gitt oss nøkkelen til hvordan den skal forstås. Han sa ikke: «Åkeren er mitt kongerike.» Var det tilfellet, ville kirken bestått av en forening av gode og dårlige medlemmer. Men nå sa han: «Åkeren er verden» (Matt 13,38). Apologien for Den augsburgske bekjennelse understreker dette faktum. Frelseren sammenligner sin kirke med en åker hvor det vokser ugress sammen med hveten, – med en not som inneholder både god og dårlig fisk, eller med en bryllupsfest som både kloke og ufornuftige jomfruer var på vei til, og hvor det ifølge en annen lignelse slapp inn en person som ikke var kledd i passende bryllupsklær.

Med disse lignelsene mener ikke Jesus å beskrive kirkens essens og vesen, men den ytre form den viser seg ved i denne verden og dens lodd blant denne verdens barn: Selv om den består av bare gode får, kun gjenfødte mennesker, viser den seg likevel aldri som et samfunn bestående av bare sanne troende. I sin synlige form er den aldri renset for hyklere og ugudelige som innfinner seg der. Ikke før fullbyrdelsen i det evige livet vil kirken fremstå i triumf, endelig fullstendig renset og uplettet, skilt fra dem som ærlig og alvorlig hørte den til, men bare søkte sine egne verdslige interesser i en ytre forening med kirken. Selv om de med leppene bekjenner Kristus, er disse hyklerske skinnkristne langt borte fra ham med hjertene. Det er sine egne kjødelige lyster de tjener, og ikke Herren alene.

Så sier da også Herren i Lukas 14,26 følgende: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.» Her feller Kristus en dom over alle som ikke vil gi avkall på det de eier. Men ikke før alle står samlet for Hans domstol, vil det komme for en dag at disse var hyklere. Vi kan se at folk går i kirken, men vi kan ikke se om de tilhører Kirken. Det er umulig å si sikkert om den eller den virkelig er sanne lemmer på legemet. Ingen andre enn Gud vet dette. Det er bare for hans øyne at kirken er synlig.

Feilen vi nå diskuterer er vår tids største løgn. De som har falt for den påberoper seg å være gode lutheranere som står i opposisjon til papistene, men så har de likevel bare byttet våpen med dem. Tidligere forsvarte papistene denne vranglæren, nå er det lutheranere som våger å påstå at det kun er den lutherske kirke som bringer frelse. Konklusjonen av dette må uunngåelig bli at enten er pavekirken den sanne kirke, eller at den sanne kirke gikk til grunne før Luther sto fram. Men Skriften sier at den sanne kirke ikke kan gå til grunne, den skal bestå til tidenes ende. Nå fantes det ingen «luthersk» kirke helt fram til det 16. århundre. Det er også et faktum at det ikke har eksistert noen kirke siden apostlenes tid som bevarte forfedrenes lære helt ren. Følgelig har enten Skriften løyet, eller så var den romersk-katolske kirke den sanne kirke og Luthers reformasjon et opprør mot den. I dette plagsomme dilemmaet er alle de involvert som fremdeles hevder den falske lære om kirken som vi har skissert ovenfor.

Imidlertid er det verste ved denne vranglæren utvilsomt dette: Å gjøre et menneskes frelse avhengig av medlemskap i og fellesskap med den synlige rettroende kirke, betyr at en kaster over bord læren om rettferdiggjørelse ved tro alene. Sann og ekte tro eksisterte også før den lutherske kirkes tid. Det er en fatal feil å hevde at Luther før han ble «lutheraner» ikke hadde den sanne tro. Selv om vi verdsetter vår kirke høyt, må vi på det sterkeste ta avstand fra den avskyelige, fanatiske idéen at vår lutherske kirke skulle ha monopol på frelsen! Den sanne kirke brer seg ut over hele verden og lar seg finne også i sektene, for den er ikke en ytre organisasjon med særegne ordninger en må rette seg etter for å bli medlem. Alle som tror på Jesus Kristus og er lem på hans åndelige legeme, er kirkens sanne lemmer. Og denne kirke er heller aldri splittet og delt. Selv om dens medlemmer er adskilt fra hverandre av tid og rom, er kirken alltid én.

En feilaktig slutning trekkes av det faktum at Skriften taler om ytre kirkelige samfunn, så som de i Roma, Korint, Filippi, Tessaloniki, og de i Lilleasia som Herren sendte brev til via sin apostel Johannes. Alle disse synlige forsamlingene kalles for kirker. Følgelig hevdes det at kirken er synlig. Nå har Luther oversatt ekklesia med «menighet» for at ikke folk skulle tro at paven er kirken. Det er en korrekt gjengivelse. Men slutningen man trekker av at uttrykket «kirke» benyttes om lokale kirker, er en feilslutning, for Skriften bruker uttrykket konsekvent om kirken i absolutt betydning – og den er et usynlig samfunn. Når uttrykket blir benyttet om lokale menigheter, er det fordi den usynlige kirken finnes innenfor disse.

På lignende måte snakker vi om en «en stakk hvete» til tross for at ikke alt er hvete, men mye bare halm og strå. Eller vi taler om «et glass vin» selv om vinen er blitt blandet med vann. I disse eksemplene gis helheten navn etter dens viktigste bestanddel. Og slik blir de synlige forsamlingene kalt «kirker», fordi den usynlige kirken er tilstede i dem, fordi de inneholder en himmelsk sæd. Falske kristne og hyklere kalles for «medlemmer av menigheten» selv om de i realiteten ikke er medlemmer. Ettersom de med munnen bekjenner Jesu navn, bruker vi vennlig denne betegnelsen på dem, idet vi antar at de tror det de bekjenner.

Når vi bruker uttrykket «kirke» om den lutherske kirke, som et synlig samfunn, er det i en slik synekdokisk betydning. Derfor blir det forferdelig galt å påstå at mennesker bare kan bli frelst i den lutherske kirke. Ingen må la seg overtale til å bli medlem av den lutherske kirke fordi han mener det kun er på den måten han kan komme inn i Guds kirke. Vi har dette dyrebare løftet i Jesaja 55,11: «Mitt ord … vender ikke tomt tilbake.» Over alt hvor Guds ord blir forkynt og bekjent, eller bare opplest i gudstjenesten, er Gud på ferde med å høste inn for sitt rike. F.eks. bekjenner romerkirken fremdeles at Kristus er Guds Sønn som døde på korset for å forløse verden. Denne sannheten er nok til å føre et menneske til kjennskap om frelsen. Hver den som benekter dette faktum, er også nødt for å benekte at der ennå finnes kristne igjen i lutherske samfunn hvor vranglære har fått innpass. Det vil alltid være noen Guds barn i slike samfunn, for de har jo det Guds ord som alltid bærer omvendelsens frukter i enkelte sjeler.

Den falske læren om kirken som vi behandler her, inneholder en fatal sammenblanding av lov og evangelium. Mens evangeliet kun fordrer tro på Jesus Kristus, så kommer loven med alle slags krav og bud til menneskene. Å stille opp et eller annet krav som nødvendig for frelsen i tillegg til troen, mottagelsen av evangeliets løfter, er å blande sammen lov og evangelium. Den eneste grunnen til at jeg tilhører den evangelisk-lutherske kirke, er at jeg ønsker å stå på sannhetens side. Jeg forlater kirken jeg tilhører hvis jeg finner at den gir rom for vranglærer jeg ikke ønsker å bli smittet av. Jeg vil ikke bli medskyldig i andres synder, og ved å forlate et kjettersk samfunn, bekjenner jeg den rene og uforfalskede sannheten.

For Kristus sa: «Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen» (Matt 10,32-33). Også Paulus skriver tydelig og sterkt til Timoteus: «Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg som er fange for hans skyld» (2 Tim 1,8).

Av det faktum at mennesker kan bli frelst i alle sekter og at Guds barn kan finnes innenfor alle sekteriske kirker, følger på ingen måte at en skal forbli i samfunn med en sekt. Mange forstår ikke dette; de mener det må være et ytterst unionistisk prinsipp å hevde at et menneske kan bli frelst i en av sektene. Men det er sant, og årsaken er at vi frelses ved tro, som det ikke er umulig at noen av medlemmene i de sekteriske kirker kan ha. Imidlertid, dersom jeg kjenner til det som er galt i mitt eget vranglærende samfunn og likevel ikke tar avstand fra dette, skal jeg gå fortapt fordi jeg ikke vendte ryggen til det selv om jeg altså så det.

Den evangelisk-lutherske kirke er virkelig den sanne synlige kirke, men kun i den forstand at den har den rene, uforfalskede sannheten. Så snart du tilføyer «den eneste som gir frelse», trekker du noe fra læren om rettferdiggjørelse av nåde ved troen på Jesus Kristus og blander sammen lov og evangelium.

(Fortsettelse følger: Tese 21)

Tese 19

For det femtende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren sier om enkelte synder at de ikke leder til fortapelse, fordi de er så ubetydelige og ”små”.

Embed from Getty Images

 

Vi har allerede sett at det må gjøres et skille mellom synder som fører til død og andre som er mindre alvorlige. Den som ikke foretar noe slikt skille, skjelner ikke rett mellom lov og evangelium. Men når en skjelner mellom disse to slags synder, må en være uhyre varsom og gjøre det helt klart at skillet gjøres i den hensikt å vise at visse synder bedrøver Den Hellige Ånd slik at Han trekker seg bort fra den troende. Når Han det gjør, er også troen borte, for ingen kan komme til tro eller beholde troen uten Ånden. Om synder som driver Den Hellige Ånd bort og fører til åndelig død, sier vi at de virker død. Enhver som har vært en kristen, vil lett merke når Den Hellige Ånd har forlatt ham, ved at han ikke lenger ber til Gud i barnlig tillit og tro og heller ikke lenger står imot synden tappert og utholdende. Han føler det som han er blitt helt slavelenket til synden. Det er en god ting hvis han i hvert fall har denne forståelse av situasjonen, for så kan han bringes tilbake til Gud. Men så lenge en slik situasjon vedvarer, har han ikke samfunn med Gud.

Men der er andre, såkalte venielle («tilgivelige») synder, som er slike som en kristen begår uten at det får til følge at Den Hellige Ånd flytter ut av hjertet hans. Disse er svakhets- eller ubetenksomhetssynder og kalles ofte for «de kristnes daglige synder». Vi må være pinlig nøye og forsiktige, så vi ikke skaper den forestilling at disse syndene er slike som man ikke trenger å bry seg noe særlig med og be om tilgivelse for. Det skjer altfor ofte at forkynnere skaper det inntrykk at disse daglige syndene er noe de kristne ikke trenger å bekymre seg over. Siden alle jo er syndere og ingen helt ut blir kvitt synden, er det ingen grunn til at en skal føle seg urolig på grunn av dem, sier de. Men den slags tale er forferdelig og ugudelig.

I Matt 5,18-19 sier Herren: «Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket.»

Det er viktig å merke seg sammenhengen disse ordene av Jesus står i. Like foran dette avsnittet slår han fast at han er kommet for å oppfylle loven. Ettersom Herren som kjent måtte oppfylle hvert eneste bud og krav i vårt sted, er det sjokkerende når et menneske, fattig syndig orm som han er, likevel vil ignorere noe Guds bud og betrakte det som ubetydelig. Folk som nærer den slags tanker kan ikke være kristne. Hvis noen har laget seg en slags hemmelig trøst av slike tanker, har han lurt og bedradd seg selv ganske kraftig. En sann kristen er redd for å begå noen som helst synd.

Herren nevner også den personen «som lærer andre slik». Det er ille nok når et menneske for sin egen del betrakter et bud for «lite» og lever i kjødelig sikkerhet, men enda mye verre når han forkynner et slikt syn offentlig og dermed leder andre i fortapelse. Han skal en gang måtte stå til regnskap for Gud for prekenene sine, og den dagen kan han ikke unnskylde seg med at det ifølge hans overbevisning bare var en ubetydelig sak som ingen behøvde å bekymre seg så mye om. En kristen bryr seg altså om både de «små» og de «store» syndene, mens ikke-kristne mener de skal kunne «slippe unna med sin urett» (Salme 56,8).

Matt 12,36: «Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag.» Her gir Jesus oss et konkret eksempel på hvor alvorlig det er å mene om enkelte synder at de er små og ubetydelige, og at de automatisk tilgis av Gud fordi Han ikke betrakter dem som så alvorlige. Folk som snakker slik, framstiller den hellige og rettferdige Gud som en like svak og gammel mann som Eli. Han så sønnene sine synde, men sa bare: «nei, nei, det må ikke være slik, mine sønner!»(1 Sam 2,24), og mente at han dermed hadde formant dem nok.

Det er sant at Gud er kjærlighet, men han er også hellig og rettferdig. Mot et menneske som står opp imot Ham, blir Gud en forferdelig ild, og Hans voldsomme vrede forfølger synderen like til det dypeste helvete. Et eneste vondt eller unyttig ord som synderen må stå til regnskap for på Dommens dag, er nok til at han blir fordømt. Mon tro om det fins en kristen som ved dagens slutt har frimodighet til å påstå at han overhodet ikke ytret ett eneste slikt ord den dagen, enda han har vært ganske så pratsom? Få kristne vil kunne påstå det. Selv for et ubetenksomt ord må en kristen med angrende hjerte be Gud om tilgivelse, og han må love å passe tungen sin bedre i fremtiden. Hvis ikke Gud ville tilgi ham disse ordene, var de alene nok til å fordømme ham. Ingen synder er i seg selv små eller unnskyldelige, men det fins synder som er av en slik art at de ikke hindrer et menneske i å tro på Jesus Kristus av hele sitt hjerte.

I Jak 2,10 leser vi: «For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.» Om en har holdt nihundreognittini av tusen bud og krav, vil han likevel være skyldig i hele loven. Dette gjelder også hver eneste en av de såkalte «små» syndene. Er en ikke helt ut oppmerksom på dette, opphører en snart å være en kristen. For det som gjør et menneske til en kristen, er at han som troende vet at han for det første er en fordømt, elendig synder, som ville gå evig fortapt om det ikke hadde vært for at Kristus døde for ham, og for det andre at Kristus Jesus, sann Gud, født av Faderen fra evighet og sant menneske født av jomfru Maria, har forløst ham, en fortapt og fordømt skapning, og fridd og kjøpt ham fra alle synder, fra dødens og djevelens makt. En kristen må først se seg som en fortapt og fordømt synder, for ellers vil all tale om troen være verdiløs og bare tomhet.

Gal 3,10: Paulus skriver, «De som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står i lovboken, og gjør det den sier.» Forbannelse vil komme over enhver som ikke gjør alt som er skrevet i Lovens bok. Det eksisterer derfor ikke synder som er «små» og tilgivelige i sin natur. De er tilgivelige bare for Kristi skyld.

1 Joh 1,7: «Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.» Apostelen sier: «renser oss for all synd», ikke «fra alle grove og store synder».» Følgelig var det nødvendig at Kristi blod – Guds Sønns blod – ble utøst til soning også over de såkalte «små» syndene. Da må også disse dypest sett være synder til døden. Synd er alltid noe forferdelig, for den er opprør mot loven, og dermed mot den hellige, allmektige Gud – vår høyeste, himmelske lovgiver.

Matt 5,21-22: «Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘ Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.» Mon tro om det fins kristne som kan si om seg selv at de aldri var sinte på sin bror kortere eller lengre tid? De var det kanskje i skrøpelighet og svakhet, men ikke desto mindre har de syndet og bør føle seg skamfulle. Når Herren sier: «han skal være skyldig for domstolen», behandler han vreden og mordet likt. Uttrykket «raka» betegner at hjertets vrede bryter ut i vredens ord og handlinger. Sinnet topper seg i et utbrudd som «din idiot». Og loven mener altså at også denne synden er verd helvetets ild.

Alle disse bibelsitatene viser at de såkalte «små» eller «tilgivelige» syndene ikke er små og unnskyldelige i og for seg, i sin natur, men tvert imot fordømmelsesverdige og dødelige. Bare om de troende blir det sagt: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1), men samtidig er en kristen nettopp en som betrakter synd som noe svært alvorlig.

Evangelisk forkynnelse innebærer at synden må fremstilles stor og alvorlig. Pastoren må uttale en streng dom over synden, for det er jo Guds dom han skal proklamere. Heller ikke «de daglige syndene» skal tas lett på. Du må huske at du hver dag synder så ofte og mye at Gud med rette kunne kaste deg i en evig fortapelse, men han gjør det ikke, fordi du har tatt din tilflukt til Kristus. Husk derfor alltid at hvis Gud skulle opptre mot deg etter sin rettferdighet, ville du vært evig fordømt. Du bør frykte og oppføre deg som om du var full av dødelige overtredelser.

Endelig vil også en kristen få erfare i sitt daglige liv at ingen synd er «liten» i seg selv. Alle sanne kristne vil kunne gi vitnesbyrd om den erfaring at de ble urolige og mistet sin indre fred straks de hadde syndet, og at denne tilstanden varte helt til de ba Gud om tilgivelse. Samvittigheten vil nemlig straks alarmere og vekke dem til forståelse av det faktiske forholdet.

(Neste uke: Tese 20)

Tese 18


For det fjortende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når menneskets allmenne moralske forderv beskrives slik at man får inntrykk av at også sanne troende fremdeles lar seg styre og regjere av synden og synder med vitende og vilje.

 

Embed from Getty Images

 

Det jeg vil ta opp her er påstanden om at menneskeslektens allmenne moralske forderv medfører at også de troende lever i og domineres av forsettlige synder. Ingen som har noenlunde god kjennskap til den sanne kristne lære, vil sette fram en slik absolutt påstand om at en kristen kan være en som driver utukt og hor. En slik idé er fremmed for en rett lærer i Guds ord. Derimot kan en forkynner som vil forsøke å gi en svært dramatisk beskrivelse av menneskets allmenne moralske forderv lett bli fristet til å bøye av fra den rene lære. Det kan gjøres mye skade når menigheten må høre at vi mennesker lever i all slags avskyelig synd, skam og last, uten at det legges til et «slik som vi er av naturen» eller: «så lenge et menneske fremdeles er i sitt naturlige fordervs tilstand og ugjenfødt.» Men ellers kan du selvsagt ikke overdrive de reddsomme egenskapene forbundet med menneskets naturlige tilstand. Når du imidlertid snakker til en kristen menighet, må du være svært forsiktig så du ikke fremstiller det som om også alle kristne lever i skam og last. Pietistene gjorde et farlig og skadelig forsøk på å inndele menneskeheten i så mange klasser at ingen riktig visste hvilken klasse man tilhørte.

Men dette må likevel ikke avholde oss fra å påpeke i prekenene våre at menneskeheten virkelig er delt i to store klasser, dvs. troende og ikke-troende, ugudelige og fromme, omvendte og uomvendte, gjenfødte og ugjenfødte. Denne klassifiseringen finner vi igjen i hele Skriften, «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt» (Mark 16,16), se også Matt 5,45; 9,13; 13,38. Tilhørerne dine må lære at de er enten åndelig døde eller åndelig levende, enten kristne eller ikke-kristne, at de enten sover i sine synder eller er vakt til nytt liv i Gud, enten under Guds vrede eller under Hans nåde, undersåtter i enten djevelens eller Guds rike. Det er bare to utganger av dette livet: himmelen eller helvete. Bare to domfellelser vil bli uttalt over menneskene, enten til fordømmelse eller til evig liv. Altså er det bare to klasser eller grupper av mennesker i dette livet, de i den ene gruppen er på vei rett mot helvete, mens de i den andre, rett mot himmelen, Matt 7,13-14. Å forveksle de to ulike gruppene er en forferdelig sammenblanding av lov og evangelium. Loven skaper fordømte syndere, men evangeliet frie og velsignede mennesker.

I Rom 6,14 leser vi: «Synden skal ikke herske over dere, for dere står ikke under loven, men under nåden.» Apostelen sier altså at synden ikke vil kunne herske over en kristen. Det er absolutt umulig at en som er under nåden skulle være regjert av synden.

I 1 Kor 6,9-11 leser vi: «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.» Ingen, altså, som faller i de ovenfor nevnte syndene uten å angre og gjøre bot, skal arve Guds rike. Den kristnes anger og bot består i at han ønsker å aldri begå disse syndene igjen. Enhver som gjør disse syndene med forsett, har derved et bevis for at han ikke er en kristen, men i stedet en fortapt og fordømt stakkar som drives av den djevelske ånd.

2 Pet 2,20-22: «For når noen er kommet fri fra det urene i verden og har lært vår Herre og frelser Jesus Kristus å kjenne, og de så igjen blir fanget av det urene og ligger under for det, da står det verre til med dem enn før. Det ville vært bedre for dem om de aldri hadde lært å kjenne rettferdighetens vei, enn at de først kjenner den og så vender seg bort fra det hellige bud som ble overgitt dem. Da er det gått med dem som det så treffende heter i ordtaket: «Hunden vender tilbake til sitt eget spy» og: «Ikke før er grisen vasket, så velter den seg i søla». Her taler Peter om personer som hadde vært Guds barn, hadde hatt et levende kjennskap til Herren Jesus og vært under Guds nåde. Hvordan kan så noen være så dristig å hevde at en som engang var rett omvendt, vedblir å være det også etter å falt, slik som Peter og David, i en særskilt synd?

I Rom 8,13-14 får vi vite: «Hvis dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve. Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn.» Apostelen sier at de som ikke lar seg drive av Guds Ånd, men av sin kjøttslige lyst, er ikke Guds barn, men Satans tjenere.

(Fortsettelse følger: Tese 19)

Tese 17 (del 2:2)

Embed from Getty Images

(forts.)

Det kan ikke sies å være et kriterium for en kristen at han aldri faller i grov synd. For også det hender iblant, men hver gang det skjer, overgir han seg betingelsesløst, om ikke alltid umiddelbart, til Guds ord. Til å begynne med kan han gjerne være så forblindet av djevelen at han tror han har rett, men til sist overbeviser likevel Guds ord ham om at han tok feil, og så ber han ydmykt om tilgivelse, mens derimot en hykler påstår så lenge han bare kan, at han handlet rett.

Mange forkynnere tegner et bilde av kristne som om de aldri frykter døden. Også dette er en alvorlig feilrepresentasjon, for sannheten er jo at de aller fleste kristne er redde for å dø. Hvis en kristen er fryktløs overfor døden og sier seg rede til å dø når som helst, så har Gud vist ham en helt spesiell nåde. Enkelte har gitt uttrykk for en slik overbevisning, før de av legen sin fikk vite at de ikke kom til å leve natten over. Men da ble de grepet av en forferdelig angst. Tegn derfor for Guds skyld ikke et falskt bilde av en kristen. Når du har tegnet bildet ditt, så prøv om du kan gjenkjenne deg selv i det.

Selv utpreget hovmod kan bryte fram i en kristen, som er noe av det aller verste en kan falle i, for det er å bryte det 1. bud. Av naturen er vi alle stolte og hovmodige, men noen mere tilbøyelige til den synden enn andre. Koleriske mennesker som har det en kaller sterk vilje og stor energi, har som regel stor selvtillit og forlanger at andre skal vise dem høyaktelse – et resultat av et avskyelig hovmod. Slike synder finner en altså. Bare se på Herrens disipler som kranglet med hverandre om hvem som var den største. Hvis ikke dette tilfellet var nevnt i Bibelen, ville vi neppe ha trodd at disiplene kunne kjekle som små barn om hvem som skulle sitte øverst, eller at mor til Sebedeus-sønnene ville be om at en av hennes sønner måtte få plassen ved Herrens høyre side. Vi skjønner av det Lukas her forteller, at disiplene var bekymret og ute av seg, for de visste at deres handlemåte var skammelig. Når så Herren refset dem, følte de seg så ille til mote av skam at de helst ville gjemme seg bort.

Det er likeledes fullstendig galt å skildre den kristne som en som alltid er brennende i sitt bønneliv og at bønn er det kjæreste han vet. Det er ikke tilfelle, det krever mye kamp og strid å få en kristen til å be vedholdende og inderlig og tillitsfullt skjønne at han virkelig får av Gud det han ber om. Selv om det er tider da en kristens kjøtt og blod – hans naturlige menneske – er blitt trengt tilbake, og det føles som han allerede var i himmelen og har det inderligste samfunn med Gud, så betyr ikke det at han aldri mer plages av et kjøttslig sinn.

Kristne kan også fristes av begjæret etter rikdom. Hvis de ikke ble advart og formant, ville de bli trukket inn i snaren og gå evig fortapt. Når en skal bedømme et menneske, er det avgjørende å vite om han elsker Guds ord og Frelseren, eller om han er forherdet og lever et skammelig liv. Noen mennesker vil gjerne vise seg fram som særskilt hellige ved å unngå konversasjon, løfte øynene fromt mot himmelen, til stadighet sitere Bibelen, og lese Skriften i alle sine fristunder, for å imponere folk med sitt eksemplariske kristenliv. Vi må ikke tro at bare de er kristne som framviser en slik gudsfrykt. Jeg vil ikke påstå at de ovennevnte umulig kan være kristne, men jeg er sikker på at den som er helt og fullt overgitt til en slik praksis er en ynkelig hykler. Bare les evangeliet og merk deg hvordan disiplene samtalte med Herren og oppførte seg når Han var til stede. Med usminket oppriktighet ga de uttrykk for det de hadde på hjertet, selv Johannes, den disippelen Jesus elsket høyest. Kristus mente ikke at de av den grunn var uomvendte. Nei, han behandlet dem som rett omvendte selv om de fortsatt hadde mye igjen av sin kjøttslige, gamle Adam.

Du må gjerne i prekenene dine henvise til gjerninger som er gjort av sterke eller ekstraordinært trofaste kristne. Det vil slett ikke skade tilhørerne dine å måtte erkjenne at de selv ennå ikke har nådd samme grad av fasthet i troen, – men tvert imot kan det anspore til fremgang i kristenlivet deres.

Når nye medlemmer skal tas opp i menigheten og du skal samtale med dem, må du ikke betrakte dem som ugudelige og uomvendte mennesker selv om de ikke med en gang snakker ivrig i vei om religion og tro med deg. Det fins mennesker som klynger seg til sin Frelser men ikke er i stand til å snakke så mye om troen sin, selv om de nok ellers – om andre temaer – kan være ganske pratsomme. Andre igjen har kanskje ikke særlig mye erfaring i det åndelige livet, og er muligens av den grunn ikke i stand til å si så mye.

(Neste fredag: Tese 18)

Tese 17 (del 1:2)

 

Tese 17
For det trettende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man beskriver troen, både hva gjelder dens styrke og dens frukt, på en måte som ikke passer på alle troende til ulike tider.

 

Embed from Getty Images

 

Unge, ennå uerfarne pastorer gjør ofte denne feilen. De ønsker å gjøre effektivt inntrykk på menigheten, vekke folk opp av kjødelig sikkerhet. De tenker seg at, for å forhindre at hyklere regner seg som kristne, bør standarden de krever av dem som er kristne være meget høy. Men her er vi ved et punkt hvor pastoren må være forsiktig så han ikke går ut over Guds ord, for ellers kan han i sin iver volde stor skade på tilhørernes sjeler. Kristne er nemlig på mange måter ganske annerledes fra beskrivelsene som (med gode hensikter) gis av dem i prekener. Pastoren ønsker å vekke menigheten opp av sløvhet og advare mot selvbedrag. Imidlertid må ikke dette være hans endelige siktemål. Målet må jo være å lede tilhørerne til visshet om at de har syndstilgivelse fra Gud, håp om evig salighet, at de kan ha frimodighet i dødens stund. Den som ikke setter seg dette som sitt endelige mål, kan ikke være en rett evangelisk pastor. Derfor må han for Guds skyld være forsiktig så han ikke sier f.eks.: «Den som gjør dette eller hint, er ikke en rett kristen», uten å være på helt sikker grunn. For ofte kan en kristen oppføre seg svært ukristelig.

I Rom 7,18 skriver Paulus: «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke.» Apostelen skildrer her en kristen som et slags dobbeltvesen. En sann kristen bærer alltid på ønsket om å gjøre det som er godt, og bare det. Men ofte handler han likevel annerledes. Om derfor en pastor beskriver en kristen som en som ikke bare vil det gode, men også alltid gjør det, er den beskrivelsen helt ubibelsk. Å ville det som er godt, er en kristens hovedmotiv, men ofte mislykkes han i å la den gode vilje råde. Før han egentlig er klar over det, kan han være kommet på villspor og falt i synd. Siden angrer han og skammer seg. Men han behøver slett ikke være falt ut av nåden for det.

Rom 7,14: «Vi vet at loven er av Ånden, mens jeg er av kjøtt og blod, solgt som slave til synden.» En kristen er Jesu Kristi tjener – hans slave – men adlyder ikke sin herre motvillig og ugjerne som andre herrers slaver gjør. For de viser lydighet med aller største motvilje. Når apostelen må rope som han gjør: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» så vil han som en sann kristen, som har fått se hvilken ynkelig synder han egentlig er, klynge seg desto fastere til Kristus og jage vekk djevelens anfektelser som vil ha ham til å tro at han er falt ut av nåden og har mistet Gud.

Fil 3,12: «Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» I dette livet ligger vi alltid noe etter, for vi forstår ikke alt. For en kristen kan det synes som om der var tider da han var mer hellig og bedre greide å hanskes med synden. Det kan faktisk også være tilfelle, og hans nåværende situasjon kan skyldes åndelig tilbakegang. Men den korrekte forklaring på hans nåværende tilstand kan også være at han nå ser mye klarere hvilken skrøpelig skapning han er.

Gal 5,17: «For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil.» En pastor har derfor ingen rett til å avvise en person som ikke-kristen fordi han ikke gjør alt slik som han burde, så lenge personen sier at han ikke ønsker eller vil beholde sine skrøpeligheter. Om han begår synd av svakhet, eller overilet og i tankeløshet, kan han likevel være en kristen.

Jakob 3,2: «Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme.» En kristen synder ikke bare i tanker, begjær, miner og ord, men også i handlinger – noe som gjør det klart for hele verden at han fremdeles er et stakkars skrøpelig menneske.

Hebr 12,1: «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss.» En kristen vil alltid legge bort synd som stadig tynger, men får den kanskje ikke helt ut av hjertet, noe som gjør trøtt og motløs. Hans oppførsel ville blitt ganske annerledes frimodig og heroisk hvis han ikke stadig måtte hale og dra et kjødelig sinn med seg.

Vår Frelser lærer alle kristne å ta denne daglige bønn med i Fadervår: «Forlat oss vår skyld.» Hver dag legges en ny byrde av skyld på hjertene og samvittighetene våre. Å skildre et kristent menneske som absolutt perfekt i alt – noe han ikke er – eller regne opp slike kjennetegn på en sann kristen som ikke alle kristne kjenner seg igjen i, er å tegne et galt bilde, noe som kan forårsake veldig stor skade. For av en slik karakteristikk vil kristne med en levende samvittighet kunne trekke den konklusjonen at de ikke er kristne. Derfor må pastoren gi den rette medisin når kristne vakler i synd og straks reise dem opp av fallet, forutsatt at ikke synden var tilsiktet, for var den tilsiktet, ville Den Hellige Ånd være drevet ut. En kristen lærer av erfaring å ane fare, og har han falt i synd, føler han seg straks drevet til å søke sin himmelske Far, bekjenne synden og be om syndstilgivelse for Jesu skyld. Han får også en indre forvissning om at han er tilgitt.

Ofte blir en kristen skildret som var han tålmodig som Job. Pastoren sier kanskje: «Du kan ta alt fra en kristen, men like fullt vil han vitne frimodig: «Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn» (Job 1,21), og pastoren tror at hans bemerkninger er helt ut bibelske. Det er sant at Job virkelig uttrykte seg slik, men ikke at alle kristne gjør det. Det er ikke å være konsekvent mot troen å sette opp slike mål i prekenen. Mange kristne er nemlig svært utålmodige når de er i vanskeligheter. Utålmodigheten kan være stor også i hverdagsbagateller. Men når han åndelig talt kommer til seg selv og ser tingene i rett lys, skammer han seg over dette.

(Fortsettelse følger: Tese 17 (del 2:2)

Tese 16 (del 2:2)

Embed from Getty Images

(forts.)

Selv troende pastorer kan komme til å blande samme lov og evangelium – ofte uten å være klar over det – og da ikke først og fremst i prekenene sine, men når de utøver sjelesorg og kirketukt. Mange pastorer og menigheter gjør feil i utøvelsen av kirketukt. Når man f.eks. tar seg av en drukkenbolt som straks bekjenner sin sorg over synden – noe disse vanligvis gjør – så lar en uerfaren pastor seg lett lure av en slik bekjennelse. Drankeren kan være blitt suspendert fra menighetsfellesskapet for å holdes under oppsikt f.eks. i tre måneder. Så kommer en broder og forteller den gode nyhet at drankeren har holdt seg edru hele den fastsatte tiden, og pastoren bestemmer seg for at mannen nå er rett omvendt, mens han i virkeligheten fortsatt er en heller gudløs person. Vær på vakt mot å bli lurt på den måten.

Det samme kan skje når en som har pleid å banne og sverge slutter med dette for en tid, etter å ha blitt formant av menigheten. Eller for å ta det eksemplet at en har forsømt sin kirkegang over et lengre tidsrom, og derfor neppe kan sies å være en kristen. Etter at menigheten har snakket med ham om dette, kommer han kanskje i kirken flere søndager på rad. Men er det slik at denne ytre handlingen i seg selv gjør ham til en kristen? Slett ikke, hvilket som helst gudløst menneske kan da vel gjøre dette. De forannevnte personene må bli ledet til å erkjenne at kristne mennesker ikke oppfører seg som de har gjort; om man gjør slikt, er det et tegn på at man har falt ut av nåden. Det kreves arbeid og omsorg av en pastor å føre en slik til gjenfødelse ved Guds ord. Og er han ikke villig til å påta seg dette arbeidet, viser han likegyldighet for sjelen til vedkommende.

Eller la oss ta det eksemplet at noen som har vært likegyldige og trege når det gjelder nattverdsdeltagelse, kommer til sakramentet på ny etter at pastoren har formant dem. Hvis pastoren er tilfreds med dette, er han skyldig i sammenblanding av lov og evangelium. Eller for å ta enda et eksempel: griskhet og gjerrighet. Menigheten kan være så gjerrig at den nekter å ta opp kollekt for å dekke pastorens lønn. Da må ikke pastoren bestemme seg for å gi menigheten en tordentale for å få dem til å åpne pengepungen. Å åpne folks pengepung ved hjelp av loven er slett ingen stor bedrift. Isteden skal han forkynne slik at tilhørerne vekkes opp fra sin åndelige søvn og død. Vil han ikke gjøre dette, blir han skyldig i det denne sekstende tesen vår handler om.

Luther understreker at alt det en gjenfødt person gjør, er velbehagelige gjerninger for Gud. Også det å unne seg selv et godt måltid mat, å spise eller sove, er gode gjerninger han gjør; altså ikke bare det han utfører av hardt arbeid. En lovtrell kan arbeide og streve hardt, men alle hans gjøremål er bare et martyrium som leder ham videre mot fortapelsen. En kristen derimot har det rette sinnelag i alt det han gjør, og derfor er alt velbehagelig for Gud. Fra en ren kilde kan det ikke renne noe annet enn rent, godt vann.